Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen har skrevet om selvskading og selvmord.
Hun er psykiater, spesiallege og psykoterapiveileder.
I denne teksten skriver hun om selvskading, årsak og forekomst, og om temaet dissosiasjon. Hun forklarer sammenheng mellom selvskade og selvmord og ser på enkelte pasienters egen forståelse av lidelsen.
Jeg trodde seriøst at det var vanvittig unormalt å skade selv seg og at det bare var jeg som gjorde det. Første gang jeg forsto at jeg ikke var den eneste var da jeg ble innlagt første gang. Jeg var 20 år og hadde ingen idè om at dette var et tema mange slet med. Jeg skammet meg og hadde ikke engang fortalt psykologen om det. Jeg var overbevist om at hun ville le av meg, eller forakte meg for noe slikt. Nå vet jeg annet!
Det er både guffent og ekkelt å skrive om det, syns jeg. Også dette temaet er skambelagt for meg. Jeg ble fysisk skadet under overgrepene og påfører meg selv samme smerter i senere tid. Hvorfor har jeg vel aldri helt forstått. Kanskje er det fordi jeg trenger å vite at det er jeg som gjør det, ingen andre. Den fysiske smerten overgår den psykiske, samtidig som jeg vet at det er jeg som gjør det. Jeg bestemmer og jeg har makten. Ingen andre!
I teksten til Thoresen forteller en pasient at overgriperen puttet kniv inn i munnen hennes og dusjet henne i kokende vann. I senere tid risper hun seg opp i ganen for å bevise for seg selv at hun kunne takle smerten. Og hun dusjer i kokende vann for å bevise at hun kunne klare varmere vann. Slik kjenner jeg det også. Virkelig, virkelig!
Det er nøyaktig dette jeg har gjort i alle år. Alt det min overgriper gjorde, skulle jeg gjøre, men ti ganger verre. Jeg måtte overbevise meg selv om at jeg kunne taklet mer. Hvis ikke følte meg meg overvunnet og svak. Jeg ville ikke være det.
Jeg jobber hard for å finne andre mestringsmetoder mot smerten. Jeg klarer det i større grad enn før, men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Noen ganger klarer jeg ikke annet og må skade meg. Det hjelper der og da, men frustrasjonen over at jeg har gjort det er kjempestor etterpå. Dermed må jeg straffe meg selv for det også, på en annen måte. Det ender som regel alltid med at jeg spyr eller dissosierer. Andre ganger har smerten blitt så stor at jeg har prøvd å ta mitt eget liv. Jeg lever fortsatt. Mange ganger lurer jeg på hvordan og hvorfor jeg fortsatt lever. Jeg klarte jo nesten å dø flere ganger...
Jeg gleder meg til jeg blir fri fra denne dritten. For det skal skje!
Home Page
