Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Min diagnose: Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type bordeline.
Man tenker seg gjerne at personligheten består av et mønster av ulike grunnleggende personlighetstrekk. Med personlighetstrekk forstår vi stabile mønstre for hvordan vi tenker, føler og handler som viser seg i mange viktige sosiale og mellommenneskelige sammenhenger.
Tidligere ble denne diagnosekategorien kalt "karakteravvik".
En personlighetsforstyrrelse er en psykisk lidelse preget av avvik i personlighetstrekk som viser seg i form av reaksjoner innen mange personlige og sosiale situasjoner som er annerledes det som er kulturelt forventet og akseptert. Personens atferd er lite fleksibel eller ikke funksjonell i mange ulike situasjoner, og representerer et mønster som går igjen over lang tid. En personlighetsforstyrrelse fører til betydelig ubehag, enten for personen selv, eller for hans/hennes sosiale miljø. En personlighetsforstyrrelse utvikler seg langsomt gjennom barndommen og vil vise seg sent i barndommen eller i ungdomsårene. Man regner med at minst 10% av den voksne befolkningen har såpass store problemer med selvfølelse, egen identitet og forholdet til andre mennesker at det får betydelige sosiale og helsemessige konsekvenser.
Personlighetsforstyrrelser blir delt inn i undergrupper, med spesifikke symptomer og sykdomsforløp for hver undergruppe.
Jeg visste ikke hva en personlighetsforstyrrelse var innen jeg fikk diagnosen, men da jeg leste om den for første gang skjønte jeg at dette ga mening. Ordet 'personlighetsforstyrret' fikk en ny verdi. Var jeg forstyrret i personligheten min, på en emosjonell måte? Var det det jeg var? Jo, jeg var det, og jeg er det. Enn så lenge...
Noen ganger føles det som om intellekt og følelser ikke jobber sammen. Det er vel slik det er hos meg. Jeg vet så mye, men kan ikke føle det. Jeg vet at voldtekten ikke var min feil, men jeg kan ikke føle det. Jeg vet at jeg ikke er tjukk, men jeg føler ikke det heller. Jeg vet jeg fortjener å ha det bra, som alle andre, men ikke engang det tror følelsene mine på. Det føles som om lynet har slått ned i hjernen min og splittet den i mange ulke deler. Den ser ut til å henge sammen, men følelsesmessig gjør den ikke det. Jeg kan være glad og trist på samme tid, uten å vite hva jeg er. Begge følelsene er så sterke at de rett og slett overskygger hverandre. Begge følelsene mister sin verdi og alt jeg sitter igjen med er tomhet.
Impulsiviteten kan være hemmende. Også det ekstremt skiftende humøret. I det ene øyeblikket kjenner jeg at livet gir mening og alt er rosenrødt. En enkel kommentar, som ikke engang var vondt ment, eller at jeg føler jeg har gjort noe galt, snur opp ned på alt. Jeg gir sjelden uttrykk for det, bare skifter lynne oppi hodet mitt på mindre enn en brøkdel av et sekund. Jeg går fra å være glad og fornøyd til å tenke at alle hater meg og jeg hater meg. Jeg fortjener ingenting og må dø. Selvmordstankene blir som en besettelse fordi jeg har bestemt meg for at ingen vil ha meg der, og at verden har det bedre uten meg. Utad smiler jeg. Inni meg jobber jeg meg opp mot et selvmord. Det er fryktelig slitsomt. Også for de rundt meg. De kan jo aldri vite om jeg er glad, eller om jeg bare later som.
Livet mitt er svart/hvitt. Enten er jeg deprimert eller så er jeg glad. Og det på de ekstreme ytterkanter av hver følelse. Gud, hvor jeg gleder meg til den dagen jeg kan leve et sted i midten av de. Et sted i gråsonen... Hvilken befrielse!!
Fakta om diagnosen:
Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Disse klientene reagerer ofte intenst følelsesmessig, skifter ofte fra sympati til antipati, og deres forsvarsmekanismer synes å være preget av splitting, primitiv idealisering, projektiv identifisering, projisering, omnipotens og devaluering. Man deler den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen i impulsiv type og borderline type. Den impulsive typen må ha tre av følgende kriterier, og ett av dem må være det andre punktet under:
o Markert tendens til å handle uventet uten å ta konsekvenser i betraktning.
o Markert tendens til kranglevorenhet og konflikter med andre når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert.
o Tilbøyelighet til sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til kontroll.
o Vansker med å holde fast på en handlingssekvens så sant umiddelbar belønning foreligger.
o Ustabilt og lunefullt følelsesliv.
Borderline typen kjennetegnes av trekk fra den impulsive typen, samt minst to av følgende kriterier:
o Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier.
o Intense og ustabile forhold.
o Store anstrengelser for å ikke bli forlatt.
o Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv atferd.
o Kronisk følelse av tomhet.
Et usikkert selvbilde og usikker identitetsfølelse gjør at slike individer lett går inn i kortvarige stormfulle forhold. Deres liv preges da også av samlivsbrudd og dramatikk, ikke sjelden komplisert av alkohol og stoffmisbruk og fare for selvmord. De mellommenneskelige forhold kan ofte være intense og preget av idealisering, etterfulgt av nedvurdering og manipulering. Ofte er atferden helt uforutsigelig. Klientens stemning kan fra det ene øyeblikket til det andre svinge fra tilsynelatende glad fornøydhet til dysfori eller voldsomt sinne. Samtidig finner man gjerne en vedværende følelse av tomhet og kjedsommelighet. Selvbildet er ustabilt og kommer til uttrykk ved usikkerhet med hensyn til yrkesvalg og samlivspartner. Nettopp denne identitetsforstyrrelse er kanskje det mest sentrale.
Disse klientenes intense og ustabile forhold til andre fører ofte til mange skiftende kjærlighetsforhold, til stormende forelskelser etterfulgt av skuffelse og hat. Andre ganger kan man se klamrende avhengighet, med påfølgende utstøtning eller kontroll via manipulering, selvmordstrusler og selvskading. Deres impulsivitet og manglende kontroll fører ofte til ekstreme aggressive utbrudd. Ofte kan de skjelle ut noen i andres påhør. Den ustabil selvfølelsen med tomhet sågar depresjon kan bli så overmektig at den må utadprojiseres. Den svake identiteten gjør at klienten ofte føler seg hjelpeløs, avhengig og sårbar. Avhengigheten kan igjen virke skremmende når klienten blir alene. Deres svake identitet gjør dem også lett til ofre for alkohol og stoffmisbrukk eller overgrep.
Home Page
