Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
For mange kan dette være uforståelig. Det er det nesten for meg også. Så mye at jeg ikke orker å forstå, av og til. Men til tross for sterke ord, for mange kan det virke støtende, vil jeg allikevel ta sjansen på å skrive det slik det føltes for meg, uten for mye sensur. For noen kan det være godt å lese at andre har tenkt og reagert som en selv. Jeg vil anbefale deg å ikke lese dersom du vet det finnes muligheter for at du vil få reaksjoner som er vonde for deg, og du ikke har noen å søke trøst hos. Teksten finnes her. Du kan heller lese når du er mer klar. Under linken "hvor kan man gå for å få hjelp" på hovedsiden, finner du adressen til organisasjoner og sentre som finnes for å hjelpe oss.
Klem fra Liljen
“Vet du at du betyr like mye som dritten under skoene mine? Hadde det vært opp til meg hadde ikke du bodd i mitt hus. Du betyr ingenting for meg!” Ordene sitter som spikret til netthinna mi. Min stefars ord gjør fortsatt vondt, selv etter mange, mange år. Jeg var 6 år første gangen jeg hørte disse ordene, men det var dessverre ikke siste gang. Daglig fikk jeg vite at jeg ikke var god nok. At jeg skapte problemer og var i veien.
Jeg har alltid lurt på hva som fikk min stefar til å hate meg. Jeg var 6 år gammel. Hva kunne jeg ha gjort galt? Jeg ønsket bare kjærlighet, en kjærlighet jeg fikk vite jeg ikke fortjente. Min mor overøste meg med den, min stefar tok den bort før den fikk slå rot. Min eldre stebror ble min allierte. Han beskyttet og forsvarte meg mot hans fars angrep, som vi begge visste ikke vill gå utover han. Jeg var avhengig av min stebrors beskyttelse, og hans kjærlighet.
Da jeg var tre år reiste min far fra oss. Igjen satt min mor med meg og mine søsken. Hun kjempet en hard kamp for å holde hodet over vannet, min tapre mor, for at vi ikke skulle mangle noe. Da jeg hadde fylt 5 år ble mamma sammen med en mann hun hadde kjent lenge. Vi hadde lært han å kjenne som en god mann med barn på vår alder. Da mamma fortalte oss at vi skulle flytte sammen med de, gledet vi oss. Det varte ikke lenge. Jeg skulle til å fylle 6 år.
Allerede kort tid etter vi hadde flyttet merket vi at vår stefar ikke var like glad for at vi var der, som vi var selv. Han avbrøt oss i setninger for å bemerke at han ikke var interessert i å høre hva vi ville si. Han gav sine barn ukepenger mens vi var tilstede, men oss ga han ingenting. Vi sprang til mamma og sladret, men hun forklarte det med at det var naturlig at vi fikk ukepenger av henne og de av han. Vi godtok det. Han skrøt hemningsløst av sine barn hvis de gjorde noe bra. Gjorde vi det samme, sa han ingenting, selv om vi kom for å vise hva vi hadde prestert. Han overså oss, men vi ville bli elsket, så vi gjorde mer for å imponere.
Min stesøster og jeg delte rom. Hver kveld kom mamma først inn. Gav min stesøster en klem, sa: “jeg er glad i deg” og gjorde det samme med meg. Like etter kom min stefar inn. Gikk bort til stesøster, gav henne en klem og sa han var glad i henne og gikk ut. I begynnelsen trodde jeg han bare glemte det. En kveld gråt min stesøster fordi hun var lei seg fordi jeg hadde fått et smykkeskrin i glass av mine besteforeldre. Den kvelden var den eneste kvelden min stefar noen gang kom bort til min seng for å gi meg en klem. Mens han gav meg klemmen veltet han smykkeskrinet så det falt i gulvet og knuste. Jeg gråt av fortvilelse. “Sånn går det når du er uforsiktig. Dessuten hadde du ikke fortjent det.” Ordene hans skar meg innvendig. Dagen etter fortalte jeg mamma at min stefar hadde dyttet smykkeskrinet mitt. Han sa jeg selv hadde gjort det, og at jeg burde straffes for at jeg hadde prøvd å skylde på andre. Mamma ble trist over hans harde ord. Senere på dagen kom mamma hjem med et smykkeskrin til meg. “Ikke vis det til noen. Det kan være din og min lille hemmelighet!” Hun mente det bare godt, men det var ikke det riktige smykkeskrinet. Det jeg fikk av besteforeldrene mine var av glass. Dette var av plast. Og det var ingen engel på. Det var da jeg forsto at min stefar ikke var glad i meg. Jeg var 6 år gammel og bare i veien.
Min stefar begynte nå å fortelle meg med ord, så vel som handlinger, at jeg ikke var velkommen. Vi fikk alle huslige oppgaver vi skulle utføre en gang i uka. Jeg syntes det var kjempegøy. Jeg fikk hjelpe mamma å henge opp tøy og vaske. Hun viste meg alltid hvordan ting skulle gjøres. Jeg likte husarbeid. Helt til den dagen min stefar tok meg til siden og sa at han ikke ønsket at jeg skulle ta på skjortene hans. Da ble de ikke fine. Jeg kunne heller gå ut med søpla. Det var en oppgave som passet meg. Jeg var jo skitten allerede. Jeg trodde han. Jeg gikk ut med søpla og når jeg skulle hjelpe mamma med å henge opp klær, tok jeg aldri i skjortene til stefar.
Da jeg var 7 år var klassen ute på skøytetur en formiddag. Jeg var stolt som bare det. Hadde fått nye skøyter og skulle prøve de for første gang. Jeg stotret meg framover som ei kløne, men var storfornøyd over min egen innsats helt til jeg mistet styringen og bevegde meg ut mot stedet hvor det var tynn is. Jeg ramlet igjennom. Jeg skrek og var livredd! Lærerne kom fort til stedet og fikk meg opp med en gang. Jeg gråt og var kald og livredd. Jeg tisset på meg, men jeg turte ikke si noe. Jeg var jo så våt, så de oppdaget det ikke. Lærerne ringte hjem og fikk fatt i min stefar. Mamma var på jobb uviten om hva som hadde skjedd. De fortalte at jeg hadde ramlet gjennom isen og at jeg var våt, kald og redd. De ville at han skulle hente meg. Han sa han ikke kunne komme før to timer senere. En av mammaene i klassen tok meg med hjem, badet meg og gav meg tørre klær. Jeg husker hun tok meg opp på fanget og spurte meg hva jeg følte da jeg lå i vannet. Jeg kjente meg trygg, så jeg dristet meg til å fortelle at jeg hadde tisset på meg. Hun bare klemte meg og sa at det hadde hun også gjort en gang. Det var ikke så farlig. Jeg kjente jeg kunne legge bort skammen.
Da min stefar omsider kom, gav hun han et kort referat om hva som hadde skjedd, at jeg hadde blitt så redd at jeg hadde tisset på meg. Jeg ville ikke sette meg i bilen sammen med han. Jeg ville bli der og få flere klemmer. Før vi kjørte, sa han: “Hør her, din mor trenger ikke vite om dette. Det er unødvendig å bekymre henne unødig. Og du burde være såpass gammel nå at du skjønner at man ikke tisser på seg. Det er ekkelt. Du er vel ikke et lite barn? Slutt og grin, også sier vi ikke noe om dette. Hvis du sier noe til din mor, blir hun bare trist. Og du vil vel ikke gjøre din mor trist?” Jeg ville jo ikke gjøre min mor trist, så jeg sa ingenting. Dagen etter kom mammaen til venninna mi hjem til oss med de tørre, nyvaskede klærne. Hun spurte mamma hvordan det gikk med meg? Mamma forsto ingenting. “Hun ramlet jo igjennom isen i går!” Mamma ble sjokkert. Det visste hun jo ingenting om. Hun kom inn til meg senere, tok meg på fanget og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde sagt noe. “Jeg ville ikke gjøre deg trist” var svaret mitt. Hun spurte hvordan jeg kunne tro noe slikt. “Stefar sa det” hikstet jeg fram.
Mamma konfronterte han med det. Min stefar mente igjen at jeg burde straffes for å finne på løgner. Mens mamma lagde middag kom stefar inn på rommet mitt og fortalte meg at om det hadde vært opp til han, så hadde ikke jeg bodd i huset hans. Jeg var bare i veien og motbydelig. Jeg var ekkel og en løgner. Han ville sende meg vekk, men fordi mamma ikke turte så fikk jeg bo der litt til, men bare hvis jeg aldri mer sladret. “Du er ikke verdt mer enn dritten under skoene mine!” Ordene hans hører jeg fortsatt inni hodet mitt. Det var da jeg fant ut at jeg ikke måtte si noe til mamma.
Jeg fylte 8 og gjorde alt jeg kunne for å unngå å provosere min stefar. Daglig fikk jeg høre at jeg ikke dugde. Da han gav penger til stesøstera min rett foran ansiktet mitt, sa han at det var fordi hun fortjente det og ikke jeg. Jeg hadde vært ulydig. En dag viste jeg stolt fra en tier jeg hadde fått av naboen. Han tvang meg til å legge den på sparebørsa til stesøstera mi og sa at dersom jeg fikk noe godt var det fordi jeg hadde manipulert folk til å tro at jeg fortjente det. Jeg fortjente den ikke. Det måtte jeg ikke tro. Jeg burde skammes som tok imot den. Og ja, jeg skammet meg.
Slik gikk dagene og årene. Jeg vokste opp til å tro at om noe godt skjedde, og jeg tok det til meg, måtte jeg skammes. Jeg fortalte aldri noe til noen. Bare bevarte det i minnet og gjorde hva jeg kunne for å tilfredsstille andre. Det var jo det jeg var til for i følge min stefar.
Den eneste som forsto, var min stebror. Vi pratet aldri om det, men han kjente sin far. Ordene prellet av han og skadet han ikke på samme måte som meg. Dessuten var han englebarnet og fikk sjelden kjeft. Han tok på seg skylda i situasjoner der han så sin far bygge opp et angrep mot meg. Slik ble min stebror min eneste allierte i den verden jeg kalte krig. Vi isolerte oss og levde i vår egen fantasiverden hvor alt var harmonisk. Etter hvert fortalte vi hverandre det aller hemmeligste. Alt det vi aldri hadde fortalt, fortalte vi hverandre. Han var den første som fikk vite at jeg hadde fått menstruasjon.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjedde gradvis over tid. Han begynte å ta på meg. Beføle meg på steder meg ikke ønsket, men jeg kunne jo ikke si noe. Han var min eneste allierte og min beste venn. Dessuten satt min stefars ord spikret på netthinnen: “Du fortjener ingenting! Du er verdiløs og har ingen rett til å motsi!”
Så jeg sa ingenting. Bare lot det skje. Jeg var jo glad i han også. Jeg trengte kjærligheten hans. Han voldtok meg første gang da jeg var 13. Jeg ble hans lille sexleketøy og jeg turte ikke si ifra. Jeg hatet det. Jeg virkelig, virkelig hatet det, men kroppen sa noe annet. Så jeg skammet meg over det også. Skammet meg og hatet meg for at jeg var ekkel. Jeg hadde utviklet anoreksi og brukte dette som en kontrollfaktor. Han kunne kontrollere mye, men ikke maten min.
Da jeg var 16 flyttet jeg hjemmefra. Jeg trodde jeg var fri, men ha fant veien dit også. Slik holdt det på til jeg var 19. Jeg flyttet til utlandet, men kom tilbake etter en stund, til en by på andre siden av landet. Han fant veien dit også. Plutselig en dag sa jeg NEI! Han ble redd og stakk. Jeg ble innlagt på psykiatrisk på grunn av selvmordstanker, Jeg så han ikke på ei god stund. Noen måneder senere kom han krypende tilbake. Han sa han elsket meg og at jeg betydde alt for han. At vi kunne gifte oss så vi ikke trengte å være sammen i smug. Jeg sa NEI, og han banket meg til blods mens han gråt. Jeg flyttet tilbake til hjembyen. Tenkte det var samme hvor jeg bodde. Han ville finne meg uansett.
Jeg rakk å bli 22 år før han gav seg. Tiden etter var preget av et selvmordsforsøk etterfulgt av et annet… og tredje… og fjerde… Jeg skaffet meg egen leilighet og “strammet meg opp”. Jeg fortjente ikke å dvele ved det som hadde skjedd. Jeg fortjente heller ikke å dø, så jeg fortsatte å leve.
En dag, like før jul, banket det på døra. Det var mannen til ei venninne. Han var full og påvirket. Jeg lot han komme inn og satte på kaffe. Tenkte det kunne hjelpe. Hva visste vel jeg? Han flira til meg. Jeg lo tilbake.
“Kan ikke du suge meg?” spurte han plutselig og tok et hardt grep rundt handa mi. “ER DU DUM!” Skrek jeg tilbake og reiv til meg hånda. Latteren forsvant inni meg og en ubeskrivelig klump vokste i magen min. Han hadde et ekkelt smil om munnen. Et smil jeg ikke hadde sett før og som jeg definitivt ikke satte pris på. Han slapp ikke taket. Bare gjentok at han ville ha meg. Redselen steg i meg, men jeg ville ikke vise det. Jeg ba han igjen om å slippe taket. Han la den ene hånda over munnen min og sa jeg ikke trengte å si noe. Sa at han visste at jeg ønsket dette like mye som han. Jeg kjente tårene presse på. Husker jeg tenkte “ikke nå igjen!”. Kjente jeg ville forsvinne. Lukke øynene og trekke meg inn i meg selv. At det var den letteste måten å forsvare meg selv på, men en stemme inni meg skrek at jeg skulle kjempe. Så jeg kjempet.
Jeg sparket alt jeg kunne mellom beina hans. Han knakk sammen og ramlet ned på kne. Jeg sprang mot utgangen, men han stoppet meg med å ta tak rundt den ene foten min så jeg ramlet. Pulsen min løp maraton, men stemmen inni meg nektet meg å gi opp. Jeg skrek alt jeg kunne. Selv da han la tyngden sin over min og truet med å slå om jeg ikke stoppet, skrek jeg. Så han slo. I magen. Pusten forsvant i ett med hylet.
Jeg prøvde å samle meg mens han reiste seg opp ved siden av meg. Jeg hentet det lille jeg hadde igjen av pust og skrek på nytt, i håp om at husverten i overetasjen var hjemme. Han ba meg holde kjeft og sparket meg i venstre side. Han gjentok sparkene, rettet mot magen. Jeg krampet meg sammen. Prøvde å tenke på de ulike selvforsvarsteknikkene jeg hadde lært, men alt var blankt. I neste spark klarte jeg å fange foten hans så han mistet balansen. Han ramlet ned ved siden av meg. Husker jeg prøvde å slå han i magen med albuen min, men jeg vet ikke hvor jeg traff. Vet ikke om jeg traff i det hele tatt. Han tok tak i håret mitt og dro meg bortover gulvet. Fingrene mine krampet seg rundt grepet hans i smerte.
Han så tauet som lå på gulvet. Tauet jeg hadde tatt fram for å binde sammen to treplater så limet fikk funke skikkelig. Den ene veggen i stua var en stor ubehandla murvegg. På hver side av et murrelieff stakk det ut to jernkroker som de tidligere leieboerne sikkert hadde et poeng med. Jeg hadde hengt bilder på de. Han bandt venstrearmen min fast i den ene kroken. Jeg slo alt jeg kunne. Sparket og slo. Klarte å klore han på halsen så han begynte å blø. Prøvde alt jeg kunne for å komme meg løs, men jeg var sjanseløs. Jeg fortsatte å skrike, men ingen hørte. Ingen kom. Han slo ned det andre bildet så glasset knuste da det traff gulvflisene. Deretter bandt han fast høyrearmen også. Han rev av meg klærne som om de skulle være av papir. Jeg hikstet av gråt. Tryglet han om å slutte. Spurte om kona visste hvor han var. Sa at han kom til å angre senere. At han ikke burde. Vi kunne heller prate om det, men han hørte ikke etter. Han tok av meg bhen og stirret på meg mens han holdt for munnen min. Følelsen av å stå fastbundet inntil en murvegg iført bare truse kan ikke beskrives med ord. Jeg kjente meg mer nedverdiget enn noen gang. Jeg spyttet han i trynet i forakt. Reaksjonen var å rive av meg trusa og stappe den i munnen min.
Jeg klarte ikke puste. Kjente alt rundt meg ble svart. Stemmen inni hodet mitt ba meg kjempe. Så jeg samlet meg og klarte å spytte den ut. Han kledde av seg og voldtok meg.
Da han endelig hadde dratt dusjet jeg i mange timer. Jeg lå i dusjen i fosterstilling og bare gråt. Jeg ønsket å dø. Jeg ønsket så veldig å dø! Jeg husker ikke så mye fra dagene etter. Jeg begynte å ta masse sovepiller for å sove bort smerten, eller kanskje dø. Jeg brydde meg ikke. Alt var meningsløst og jeg var likegyldig til om jeg døde eller ikke. På et eller annet vis klarte jeg å fortelle psykologen hva som hadde skjedd. Det ble ny innleggelse.
En dag klarte jeg ikke mer, så jeg helte i meg en dødelig dose og la meg på sofaen. Ei venninne brøyt seg inn etter at hun ante uro fordi jeg ikke hadde møtt opp til en avtale. Og ikke hadde jeg svart på telefonen. Ambulansen kom. Ett døgn i koma. Ny innleggelse og vakt 24 timer i døgnet.
Min stebror kom på besøk og jeg konfronterte han. Sa at alt var hans feil og at jeg hatet han. Han ble ydmyk og begynte å gråte. Ba om tilgivelse og innrømte alt. Jeg ba han dra til helvete og at jeg aldri ville se han igjen. Jeg har aldri sett han siden.
Home Page
