Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Dette må være den siden hvor det er vanskeligst å skrive. Tanker om livet... Hvilket liv? Det livet som var, eller det som kommer?
Det som var, vil jeg bare glemme. Det som kommer vil jeg ikke alltid face. Jeg vet nå at min historie ikke bør ties ihjel, men fåes ut av systemet ved å snakke om det. Analysere og forstå det. Men det er ikke så lett. Temaet er skambelagt og smertefullt. Å snakke om det kan mange ganger vekke reaksjoner jeg ikke ønsker å forholde meg til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne glemme. Trykke på en knapp og slette for alltid. Men slik fungerer det dessverre ikke og det er vi vel alle smertelig klar over.
Et sted inni hjertet mitt vet jeg at det finnes håp. Det er vel derfor jeg har laget denne siden. Nettopp fordi jeg vet at å skrive om det hjelper. Det å lufte tankene og ikke tillate meg å glemme, er en hjelp i fasen hvor jeg skal bearbeide. Men jeg tror det tar tid. En tid jeg ofte ikke er villig til å gi det. Dessverre.
Selv om livet mitt har vært et helvete, så vet at jeg at det finnes noe godt der ute. Jeg har opplevd å møte fantastiske mennesker som har gitt meg endeløs kjærlighet og tålmodighet. Mennesker som har fått en viktig og stor plass i hjertet mitt, og som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har fått oppleve å være bunnløst forelsket, selv om jeg hadde mistet troen på kjærligheten. Jeg lærte meg å elske, men ikke minst å bli elsket igjen. Mange ganger glemmer jeg dette og må læres det på nytt. Slik er det med mange ting her i livet. Man glemmer og trenger noen ganger hjelp for å friske opp hukommelsen.
Jeg vet det finnes noe godt, men jeg er dårlig på å ta det til meg. Jeg har vokst opp i troen på at jeg ikke fortjener noe godt. Følelsene mine tror dette enda og drar meg bort fra det som er konstruktivt. Fornuften jobber hver dag for å bekjempe dette spøkelset. De dagene fornuften klarer å seire, ja, da elsker jeg livet. Taper den, blir jeg nærmest suicidal. Det er da jeg blir selvdestruktiv og overmannes av negative tanker. Da slår spiseforstyrrelsene inn og tvinger meg til å straffe meg selv. Da står barberbladene i kø for å lage merker på kroppen min, og selvforakten skylder over meg som tsunamibølger. Jeg er ei jente som lever i en svart/hvitt verden av følelser. Jeg er enten vanvittig glad eller bunnløst deprimert. Jeg har enda ikke kommet så langt i terapien at jeg klarer å være et sted i midten. Forhåpentligvis kommer jeg dit jeg også.
I bunn og grunn variere mine tanker om livet fra dag til dag. Men jeg ønsker å tro at livet kan være verdt å kjempe for. At fremtiden har noe godt i vente. Fornuften vet jo dette, det gjelder bare å overbevise følelsene om det samme. Så mange har kjempet seg igjennom denne kampen før og klart det. Da bør vel jeg også klare det?
En ting er sikkert! Det er jeg som eier mitt liv. Ingen andre. Og JEG bestemmer over det! Så pokker ta de som tror de kan bestemme over meg!
Home Page
