liljensverden

Søndag 24. Desember 2006, klokken 01:48

Det er julaften! Eller natt til, i alle fall. Skal legge meg nå. Opp igjen om få timer. Det blir nok en fin dag i morgen. Eller i dag... Jeg bør legge meg før jeg blir overbevist om at jeg er dement også. Føler meg både trøtt og forvirret.

Uansett; jeg håper dere alle får en fin julehøytid!
Måtte den bringe oss alle gode minner.

Stor klem fra Liljen

Torsdag 21. Desember 2006, klokken 15:29

I dag har jeg bestemt meg for å begynne og spise litt. Jeg skal samle krefter til jul så jeg får muskler nok til å banke livsskiten ut av enhver som tror de kan ødelegge meg!

Sulte kan jeg heller gjøre etter jul. Nå trenger jeg et forsvar og et forsvar trenger næring. Det sier i alle fall Hannah... =)

Torsdag 21. Desember 2006, klokken 02:01

Det tikket inn meldinger i kveld fra en full jævel. Jeg takler det ikke.
Jeg takler svært lite nå. Klokka er to på natta. Huseier ringte nettopp og spurte om jeg kjente han fulle mannen som sto utenfor døra vår. Hun ville ringe politiet, men ville bare forsikre seg om at det ikke var en venn av meg som bare var full. Jeg sa jeg ikke kjente han, så hun ringte politiet.
Herr og fru politi har nettopp vært her, men jeg klarer ikke forholde meg til de. Jeg sa jeg ikke hadde hørt noen utenfor. At jeg ikke forsto hva de snakket om. Sannheten var at jeg satt på andre siden av ytterdøren og tviholdt på låsen. Angsten og frykten fikk kroppen til å skjelve. Jeg var på samme tid likegyldig. De så på meg som om de visste at jeg løy. Nå sitter jeg er med angsten i den ene hånda og et visittkort til purkedama i den andre. "Bare ring om det er noe!"
"...om det er noe..."
Det er pokker meg noe hele tiden!
Han stakk før de kom. Han kommer nok igjen og jeg har ikke krefter til å bry meg. Jeg har ikke krefter til noe. Det er ett år siden. Han gjentar fjoråret, og jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

Hvor ble det av god jul?

Tirsdag 19. Desember 2006, klokken 14:46

Akkurat kommet hjem fra psykologen. Skulle ønsket jeg skulket! Skulle ønske jeg ble påkjørt før timen så jeg ikke kunne møte opp. Jeg kan takke meg til kidnappet også, eller kanskje til og med et flykrasj rett foran beina mine. Alt annet enn den timen jeg nettopp har vært i.

Ja, h*n hadde et stor behov for å både svare på mailen og snakke om den. Jeg stengte av. Hørte bruddstykker av det h*n sa, men nok til å forstå at det var ord jeg ikke likte.
Vi snakket om stebror og jeg. Om det ekle. Også sier h*n “da du hadde sex med din stebror…” HVA F*** FÅR H*N TIL Å SI DET? Gud, jeg følte meg ekkel. Var det jeg som hadde sex med min stebror? Da må det jo bety at det var min feil, at jeg ikke har noe jeg skulle sagt. Hvis det var JEG som hadde sex med ham, da var det jo ikke noe overgrep…

Sånne setninger får meg til å tvile på alt jeg endelig begynner å tro på; at det ikke er min feil. Hvorfor måtte h*n si det på den måten? Forstår h*n ikke at det er vondt for meg?

Jeg begynte å grine. Jeg gråt i timen, for helsiken! Pokker ta h*n for at h*n fikk meg til å gråte. Jeg klarer ikke temaene som omhandler intimitet mellom min stebror og meg. Det er for vondt å si noe om det. J hatet alt min stebror gjorde mot meg. Jeg virkelig hatet alt sammen, men jeg turte ikke si det. Jeg prøvde noen ganger. Enten gråt han og var lei seg for at jeg avviste han. Eller så ble han sint og slo. Da ble det tvang, slag, stor neve foran munnen min og faenskap. Så jeg sluttet å si nei. Jeg bare lot det komme. Alt er bedre enn slag, spark og faenskap! Da kunne jeg i alle fall kontrollere det. Jeg ville ikke at han skulle bli sint. Jeg trodde jeg kunne unngå slike situasjoner da jeg flyttet hjemmefra, men der tok jeg feil. Jeg flyttet til en annen del av Norge, men han kom da han trengte meg. Det banket på døra mi en sen kveld. Jeg åpnet. Hva hadde jeg vel i den byen å frykte? Han slo inn døra og var forbanna fordi jeg hadde flyttet. Han hadde kranglet med sin far og drukket på vei til meg. Frykten steg i meg og jeg skrek på instinkt. Han ble mer sint og slo meg i bakken. Da jeg begynte å grine skrek han at jeg skulle stoppe, men jeg klarte ikke. Jeg husker det som om den skulle vært i går. Han voldtok meg flere ganger den natta og gjorde ting med meg som jeg ikke engang vil fortelle meg selv. Jeg husker han slo meg i svime med en kjele og puttet ting inni meg. Faen så ekkel jeg føler meg selv når jeg skriver dette. Jeg vil ikke vite det og jeg vil ikke kjenne det. Men jeg kjenner det på hele meg. Jeg kjenne det nå.

Jeg vil bare grine. Aldri mer spise og bare råtne bort. Jeg vil ikke forholde meg til 1.juledag. Jeg vil ikke se min stebror igjen. Ikke min stefar heller. Det gjør for vondt!
Jeg føler meg ekkel. Jeg er sint på psykologen min som bruker ord jeg hater. Jeg er sint fordi h*n plutselig sier at h*n vil se hjemmesiden min allikevel. Tror h*n gjør det for å gjøre det godt igjen. Det kan h*n bare drite i. Jeg sendte en mail og ba h*n ikke lese fordi h*n føler h*n må. Jeg hadde også følt at jeg måtte hadde jeg fått en mail som h*n fikk av meg.

Jeg vil ikke være meg nå. Jeg vil gjemme meg. Sove og våken opp igjen når alt har blitt bra. Jeg kan ikke det i dag. Jeg skal ut med venner. I kveld skal jeg smile og late som om alt er bra.

Alt er ikke bra. Det mester er i grunn veldig vanskelig nå.

Tirsdag 19. Desember 2006, klokken 00:16

Det er natta nå, og jeg bør legge meg, men gjør jeg det blir det fortere tirsdag. Jeg vil ikke ha no tirsdag! Jeg vil ikke til psykologen. Jeg vil ikke snakke om forrige time. Og ikke vil jeg snakke om mailen jeg sendte ha*n hvor jeg sa akkurat hva jeg mente om både h*n og forrige time. Uff...

Så jeg sitter våken.

1. Juledag skal jeg hjem til Mamma og stefar. Jeg har ikke vært i det huset på lang tid. Sverget på at jeg aldri mer skulle dit, men slik gikk det ikke. Jeg føler jeg må.
Min stebror kommer også.
Han har holdt seg unna meg siden jeg konfronterte han tidligere i år. Har ikke sett han siden, men tenk om noe skjer. Tenk om alt blir som før. Har jeg rett til å si nei da?

Det er vanskelig å være utsatt. Eller er jeg utsatt? Er det kanskje bare meg som fortjener det. At jeg får straff for alt det gale jeg har gjort i mitt liv?

Det kan jo ikke være sånn! De er to som mener jeg er lite verdt, men det er fler som sier det motsatte. Logikken min sier jeg skal gå for de andre og tro på de. Intellektet og psykologikunnskapene mine forteller meg at jeg ER verdt noe jeg også. Og at jeg har evner!

Pokker ta dere!!! Jeg HAR evner!! De kan dere ikke ta fra meg. Dere tok fra meg mye, men mine uttrykksmåter kan dere ikke stjele! Og jeg er Liljen og har rett til å være Liljen! Og Liljen er bra hun også!

Så det såh!

Men tror jeg det?
Jeg gjør igrunn ikke det.

Mandag 18. Desember 2006, klokken 12:46

Nå som kløpinnen har gjort jobben sin og myggantikristen er død, da kan jeg lene meg tilbake og reflektere over helgens hendelser. Var på julebord på lørdag. Grua meg no vilt til maten. Stress, pes og mer stress. Problemet var at jeg ikke visste at komiteen hadde forhåndsbestilt maten. Hadde jeg fått velge hadde det blitt en lett salat, men neida. Det skulle være en treretters middag! Herre min så jeg stresset. Kjente angsten stige, og jeg følte jeg gikk opp to kilo ved å bare se på maten. Jeg måtte spise. Hadde ikke no valg. Åh Gud, så godt det var. Har liksom ikke smakt mat på snart ei uke. Problemet var at jeg ble så innmari dårlig. Jeg ble så mett at jeg ikke klarte å glede meg resten av kvelden. Ikke kunne jeg kaste opp. Det var unisextoalett og alltid noen fra julebordet der inne. Dessuten har jeg en prinsippsak; jeg spyr aldri om jeg er sammen med noen i frykt for å bli oppdaget. Vi skulle ut på byen senere, noen som vanligvis pleier å være gøy, men ikke denne gang. Jeg følte meg som et blylodd. Knall vondt i magen og magesekken var trolig på vei mot et bristepunkt. Jeg var så glad da jeg kom hjem og kunne legge meg på sofaen og ikke røre meg. Så vondt var det. Heldigvis gikk det over dagen etter. Og mat klarte jeg ikke. Jeg spiste jo i alle fall for ei hel førjulstid den lørdagen der.

I morgen skal jeg til psykologen. Jeg tror seriøst jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri har gruet meg mer. Og jeg har grua meg en hel del ganger..!
Jeg vil ikke snakke om forrige time. VIL IKKE!! Jeg vet at h*n kommer til å ville snakke om det. Åh, jeg vil skulke. Hadde jeg bare ikke vært så forbaska pliktoppfyllende.

Mandag 12. Desember, klokken 12:23

Hadde jeg vært Gud ville jeg utryddet myggen!! Burde ikke denne skraptynne og ekle skapningen forstå at det ikke er naturlig at den svirrer rundt i min leilighet på jakt etter blodig næring i en måned kalt desember? Makan til frekkhet! Også har den nerver nok til å stikke meg når jeg er mest sårbar; i dvale… Og for å liksom markere at dette stygge, ekle fislete udyret kan overmanne meg og gjøre meg ekstra satt ut, ja da stikker man midt på ryggen. Akkurat der hvor verken høyre- eller venstre-armen strekker til. Men jeg, vet dere, jeg lar meg ikke overmannes av slike motbydelige, nesten gjennomsiktige antikrister. Jeg dro sporenstreks ut og kjøpe meg kløpinne og fluesmekker! Nå, stygge myggpest kan du bare svirre rundt her i vente på døden. For det er den du flyr mot!!! MOAHAHA!!!

Den som ler sist ler best…

Lørdag 16. Desember 2006, klokken 11:46

JEG SPISTE EN RISKAKE!!! Herre min jiiises. Tenk om jeg blir feit? 30 kalorier! Føler svak som ikke klarte å holde meg unna.
Våknet i dag med vill hodepine. Hele hodet var tungt og jeg så prikker over alt. Gikk ut på kjøkken for å drikke vann, og der sto den. Midt på bordet som en åpenbaring! RISKAKEN! Jeg tok én. Raska til meg ei cola light flaske fra kjøleskapet og sprang inn på rommet og gjemte meg under dyna. Her sitter jeg enda. Tok en tur innom vekta før jeg gikk på kjøkkenet, men batteriet har gått. Den funker ikke. Derfor tenker jeg nå at jeg minst må ha gått opp et kilo! Kanskje mer… Tenk om jeg ikke går ned i vekt selv om jeg ikke spiser, men bare går opp? For jeg ser ikke at jeg blir noe tynnere. Føler meg bare tjukk. Og i kveld skal jeg på julebord. Jeg har gledet meg så lenge, men ikke nå. Nå klarer jeg ikke å tenke annet enn at drar jeg må jeg spise. Jeg kan ikke det! Tenk om jeg blir feit!

Jeg er trist i dag. Alt er dritt. Hodet funker ikke som det skal, tankene er depressive, jeg er sulten, men kan ikke spise. Jeg har mistet kontrollen og klarer ikke gjøre noe med det. Fy fader så fort det skjedde. Jeg hadde kontroll på tirsdag morgen. Jeg spiste frokost og syns jeg var relativt bra. Nå får jeg angst av ei riskake og ønsker meg fettsuging til jul!

POKKERS SPISEDRITTSYKDOM!!!! JEG HATER DEG!!!
Jeg hater jo meg også, så da gjør det vel ikke noe?

Fredag, 15. Desember 2006, klokken 21:15

Skal prøve å skrive noe i dag. Uken har vært skikkelig travel og en hel del vanskelig.
Var hos psykologen på tirsdag. Ingen bra time at all! Jeg følte meg bare dum der jeg satt. Psykologen fikk meg til å føle meg både avvist og såret. Det var ingen god følelse, og jeg gruer meg virkelig til neste time. Har bare lyst til å skulke.

H*n tok opp temaet grenser. Grenser mellom h*n og meg. Seriøst!!! Tror h*n at jeg er dum? Tror h*n at jeg ikke skjønner hvor de går? Jeg kan ikke forstå hvorfor h*n skulle ta opp det temaet. Tror jeg glefsa noe sånt som: “Tror du jeg er dum? Jeg skjønner litt jeg og!” Tror ikke jeg lød så vennlig akkurat…
Saken var den at da jeg startet denne siden var det i en periode som var fryktelig vanskelig for meg. At jeg lagde denne hjemmesiden fikk meg til å kjenne et lite snev av mestring. Jeg fortale psykologen, mest i en bisetning, at jeg hadde laget den. H*n spurte da om det var en side også h*n kunne lese. Jeg sa ingenting, men grunnet på om h*n sa det fordi h*n oppriktig ønsket å se hva jeg hadde klart. Jeg sendte en mail senere i uka og spurte hva h*n mente med det. Var det et rent hypotetisk spørsmål, eller mente h*n det? H*n svarte ikke på mailen, det gjør h*n aldri. Det er en av h*ns måte å markere grenser på tror jeg. H*n nevnte ingenting om det timen etter heller så jeg spurte om h*n mente det h*n sa. Psyologen sa at dersom h*n skulle lese siden måtte h*n få adressen til den. Den fikk h*n. I en mail sendt senere på dagen ba jeg h*n om å gi meg en beskjed dersom h*n leste. Det er greit for meg å vite, liksom. Jeg trenger å kjenne litt kontroll. Jeg hørte aldri noe.
På slutten av timen gangen etter sa h*n at det var et tema vi ikke hadde rukket, men som vi kunne komme tilbake til neste time.
Neste gang kom. Det var nå på tirsdag. H*n sa h*n ikke hadde lest siden min. Det er jo greit det. Men så kom det jeg ikke var forberedt på, og som jeg tydeligvis ikke taklet så bra; h*n hadde bestemt seg for å ikke lese den. H*n ville ikke lese om Liljen på nettet. H*n ville bli kjent med meg i timene. Jeg forstår jo det. Jeg gjør det. Det som gjorde vondt var at h*n i et spontant utbrudd spurte om det var en side også h*n kunne lese. Jeg fikk følelsen av at psykologen oppriktig ønsket å se hva jeg jobbet med terapimessig mellom timene. Jeg følte h*n brydde seg. Da h*n sa at h*n ikke ønsket å lese fordi det var Liljen på nettet, ble jeg lei meg. Ikke bare fordi jeg fikk følelsen av at h*n ikke brydde seg så mye at h*n gadd å lese, men fordi h*n kalte meg “Liljen på nettet”. Det er jo ikke det! Det er meg og mine opplevelser som er satt ord på. Det er meg og mine vanskeligheter som jeg ikke vil stenge inne. Det er min dagbok som forteller alt det jeg ikke klarer å si i timene. For meg å gi h*n adressen til siden min er en kjempe tillitserklæring! Den tok h*n ikke imot.
Jeg satt igjen og følte meg dum. Dum for at jeg hadde trodd at h*n faktisk mente at h*n ønsket å lese denne dritten. Så kom den vonde, ekle følelsen. Ikke bare følte jeg at jeg hadde gjort noe galt ovenfor h*n, men jeg følte psykologen tok bort verdien av denne hjemmesiden. Fra å være meg og mine tanker som er satt ord på, så ble jeg liksom bare “liljen på nett”. Jeg ble liksom ikke noe.
Det er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe i dagboken denne uken. Jeg kunne ikke skjønne poenget ved å skulle skrive noe. Jeg syntes plutselig hele konseptet med hjemmesiden ble tull, men jeg leste hver dag. Flere ganger om dagen for å se om noen hadde skrevet noe til meg. Jeg håper noen skulle fortelle meg at det jeg trodde ikke var sant.
Så skjønte jeg, etter Tonjes hilsen på hjemmesiden min, at den faktisk kan bety noe. Ikke bare for meg, men for andre også. Det er ikke bare “Liljen på nett”. Det er min historie. Det er meg og alle tankene mine. Men det er også litt av våre tanker. De tankene mange av oss har, men som vi kanskje ikke alltid klarer å sette ord på.

Jeg vet at psykologen min ikke mente å såre meg. Det er jo ikke akkurat så lett for h*n å vite hvordan jeg reagerer heller. H*n sa at jeg kanskje kom til å ta det som en avvisning, og at h*n ikke mente det som det. Jeg svarte ikke. Jeg tar jo som regel alt opp i verste mening. H*n er en dyktig psykolog, men kanskje h*n ikke taklet denne situasjonen så bra? Eller var det bare meg som ikke taklet det kanskje!? Det var vel helt sikkert meg.

Det dumme i slike situasjoner er at jeg alltid sitter igjen og føler at jeg må straffe meg selv for det som skjer. Alt jeg føler jeg er skyld i. Som i dette tilfellet. Jeg bestemte meg derfor i det jeg gikk ut av døra til kontoret h*ns, at jeg måtte straffes skikkelig. Jeg mistet kontrollen der inne i timen. Jeg fikk et kjempebehov for å finne det igjen.
Jeg sluttet å spise sekundet etter jeg gikk ut døra h*ns. Det er fredag nå og jeg har ikke spist siden tirsdag morgen. Nå har kroppen min liksom kjent igjen de følelsene og klarer ikke gi slipp på de. Jeg klarer ikke spise. Kan ikke! Må ikke! Fortjener ikke! Jeg er tilbake i den onde sirkelen. Jeg har hodepine og kjenner allerede nå at hjernen begynner å gå sakte. Det er rusen som får meg til å fortsette. Jeg klarer ikke å gi slipp på det nå. Jeg ville ha tilbake kontrollen, men har igjen mistet den.

Jeg lar gørra komme ut her. Jeg slipper i alle fall å tenke at h*n kommer til å lese det. Det kommer h*n ikke til å gjøre. Og det er greit nå. Og jeg skal ikke fortelle h*n at jeg ikke spiser. Det spiller ingen rolle.

Men jeg gruer meg no vilt til neste time. Jeg sendte en mail denne tirsdag som var og fortalte akkurat hva jeg mente. Angret selvfølgelig etterpå og sendte ny mail og ba om unnskyldning.
Jeg vil skulke neste time, men jeg er for pliktoppfyllende til å gjøre det.

Tirsdag 12. Desember 2006, klokken 02:13

Det er natt til Tirsdag, og jeg bør sove. Skal det temmelig snart, ville bare skrive et par ord. Det har vært en bra dag i dag. Var litt sliten og frustrert på morgenen fordi jeg hadde deadline på en skoleoppgave klokka 13:00. Jeg hadde selvfølgelig knapt begynt.

Dro på skolen. Gruet meg til tilbakemeldingen på oppgaven fra klassen, men jeg fikk skryt. Ikke bare nok med det; jeg fikk applaus! =) Plutselig ble jeg kjempevåken og så happy. Jeg prøver iherdig å ta vare på følelsen. Normalt forkaster jeg den etter noen minutter eller timer. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har kjent glede etterpå. For jeg fortjener jo ikke å kjenne glede meg. Jeg er jo ikke no bra menneske. Kjenner jeg glede er det fordi jeg har lurt noen til å tro at jeg er bedre enn jeg er... Har jeg blitt lært til å tro….! Men det skal jeg forandre på. Nå skal jeg ta til meg skryten og glede meg over den. For den er min!

Vel, som dere skjønner så har dagen min vært fin! Skal til psykologen i morgen, så det er kanskje greit at jeg er i litt godt humør.

Nå skal jeg sove! God natt og snork stille, så dere ikke vekker nissen.

Lørdag 9. Desember 2006, klokken 18:16

Var ute med klassen min i går. Utrolig gøy var det! Virkelig, virkelig gøy.
Det er i grunn alt jeg skal fortelle. ;)

Torsdag 7. Desember 2006, klokken 20:15

Fikk ikke sove i natt selv om dagen i går hadde vært bra. Jeg ble liggende og tenke. Ikke vonde tanker, bare tenke. Det finnes ingen pauseknapp på tankene mine. De går hele tiden uten stans. Etter et par timer med bare tenking kom minnene. Kanskje jeg var tom for gode tanker? Jeg vet ikke. De funket i alle fall ikke lenger. Med minnene kom angsten. Med angsten kom frykten. Med frykten kom selvforakten. Med selvforakten kom selvmordstankene. Så jeg satt i helspenn på gulvet nedenfor sengekanten og gråt i hele natt. Kroppen skalv og smerten ville drepe meg. Jeg kunne se ham, høre ham og kjenne at han tok på meg. Jeg ville jage han vekk, men jeg klarte ikke. Kunne ikke fornemme hvor han var. Han flyttet seg hele tiden og bare lo av meg. Jeg kunne kjenne lukten av ham. Den beske vonde lukten av voldtekt. Lukten av menn med lyst i blikket. Den type lyst som river av en klærne og som slår. Den type lyst som klorer opp huden, binder en fast til en murvegg og voldtar en, to og tre ganger…

Gråten kom, men stoppet i halsen. Ville ikke opp. Klarte ikke. Tiden forsvant, eller kanskje den bare stoppet. Jeg vet ikke. Luften i rommet mitt kjentes tynnere og tynnere, og jeg fikk vanskeligheter med å puste. Jeg visste ikke lenger hvor jeg var. Kunne ikke tro at jeg var aleine. Han var jo der også. Jeg var skråsikker. Jeg hørte lyden av føttene hans, jeg hørte pusten. Lyden av glass som knuses mot fliser, men jeg kunne ikke se noe. Ikke annet enn skyggen av min fortid.

Plutselig kjente jeg grepet rundt halsen. Det grepet som forteller at om du ikke slutter å grine så dreper jeg deg. Grepet og blikket som sier: “jeg skal voldta deg mens du holder kjeft! Puster du, skal jeg fort stille den - for godt!”

Det har blitt dag nå. Kveld faktisk. Hvor dagen har tatt veien vet jeg ikke. Jeg har ikke vært tilstede for å vitne tiden sin gang. Jeg har visst flyttet på meg. Sitter ikke lenger nedenfor sengen i hjørnet av soverommet. Jeg våknet mellom sofaene sammenkrøllet i fosterstilling i hjørnet av stua. Alle lys var av og gardiner trukket for. Bare meg, angsten og en kniv i hånda. Heldigvis har jeg ikke brukt den.
Angsten vil ikke gi slipp på meg. Jeg kan fortsatt føle ondskapen i rommet. Jeg kjenner fortsatt lukten av han, og jeg føler meg voldtatt. Jeg orker det ikke mer. Vil ikke! Vil reise meg og løpe fra alt, men hver eneste muskel har stivnet i kroppen min. Jeg klarer ikke. Blir bare liggende. Det ble ikke no shopping i dag.

Onsdag 6. Desember 2006, klokken 23:03

Det er en ok dag i dag. Dro på skolen selv om jeg grein før jeg skulle dra, og var nære på å bli hjemme. Jeg dro, og er glad for det. Fikk ikke i sove i natt. Lå våken lenge. Tankene kom. Så angsten og deretter redselen. Sovnet forgrått og utmattet i 6-tiden i dag morges. Sov noen usle små timer før jeg måtte opp. Angsten slapp ikke taket og gråten skylte over meg. Jeg orket ikke å dra på skolen, men jeg strammet meg opp like før skolestart og dro. Er veldig glad for det nå. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg vel ved denne tiden spydd tre ganger og trolig kuttet meg. Jeg vil for alt i verden unngå det. Vil ikke skade meg selv mer. Jeg er ferdig med det nå!

Da jeg kom hjem fra skolen oppdaget jeg til min store fortvilelse at aloe vera planten min har tatt selvmord. Eller var det kanskje jeg som drepte den? Jeg må vel innrømme at jeg ikke akkurat har sånn kjempe grønne fingre, men at jeg skulle prestere og drepe en kaktus det hadde jeg faktisk ikke trodd om meg selv! Skal gjøre mitt beste for å gjenopplive den. Min eneste plante! Alle de andre tok også livet sitt. Jeg tror ikke jeg har hatt så god påvirkningskraft på de. Jeg og mine selvmordstanker… Ikke rart de blir miljøpåvirket!!! Bare vent å se. Om litt er den grønn, fin og feit. Akkurat som jeg kommer til å bli, siden jeg har sluttet å spy. Vel.. Blir jeg grønn av å spise, da takker jeg meg til spiseforstyrra. That’s for sure!

Tirsdag 5. Desember 2006, klokken 18:31

Var hos psykologen tidligere i dag. Sitter her og prøver å finne ut hva jeg egentlig sitter igjen med av følelser. De er mange, men likevel få. Uforklarlig, men sant.
Jeg klarer nesten ikke å huske hva vi snakket om. Jeg husker overskriftene, men ordene som ble brukt svirrer rundt inni hodet mitt som en stor ball av bokstaver, uten orden og rekkefølge. Jeg kjenner følelser, og jeg hører min psykologs stemme inni hodet mitt nå. Jeg vil be h*n snakke roligere så jeg kan få ordene med meg, men de forsvinner før jeg rekker å ta tak i de.
Vi snakket om temaet som er så gruelig, gruelig vanskelig. De ambivalente følelsene rundt overgrepene. Jeg brukte all min energi på å stenge ute følelsene. Bare kjenne på litt og litt. Ikke alt på en gang. Det takler jeg ikke og vil heller ikke at h*n skal se meg når jeg ikke takler det. Jeg driter i om h*n har sett det hundre ganger før og ser folk bryte sammen hver dag. Jeg klarer det ikke på h*ns kontor. Ikke enda! Jeg vil bryte sammen når jeg er helt aleine og ingen kan se meg. Jeg føler meg så svak, så svak… Jeg vil være sterk! Skulle så gjerne ønsket at det var lettere å takle disse tingene. Også frustrere deg meg at når jeg endelig klarer å føle noe i timene, så er timen over. Det er jo spesielt gøy siden jeg har tidsangst og føler jeg aldri blir ferdig med denne dritten. Det tar ofte lang tid før jeg føler at jeg kan kjenne på følelsene uten å la de overkjøre meg, og samtidig snakke om det. Men når jeg er der, da er timen over og det er ei uke til neste gang. Jeg blir frustrert og føler jeg aldri kommer til å komme noen vei.

Skulle ønske det var annerledes. I alle fall i dag. Jeg kjente en ny følelse i dag. En følelse jeg ikke kan forklare for jeg vet ikke hvilke det er. Jeg vet ikke hva den formidler eller vil fortelle. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg fikk den, men den sitter i meg enda. Psykologen min snakket om en mail jeg hadde sendt hvor jeg prøvde å forklare hva ved overgrepene som var godt, og hva som var vondt. Tror ikke jeg skrev så mye fornuftig, nettopp fordi følelsene knyttet til det er så ambivalente. H*n pratet rundt temaet og hva h*n tenkte om det. Angsten steg i meg mens h*n pratet, men jeg hørte ordene og lyttet. Jeg trenger å vite hva h*n tenker og føler. Jeg trenger å vite at h*n ikke syns jeg er ekkel. At h*n ikke ser på meg med mine øyne.
Først følte jeg meg bare ekkel og skitten. Ville løpe ut av kontoret og skrape meg rein. Deretter gikk følelsen over til selvforakt. Jeg ville klore av meg huden i straff for at jeg var ekkel. Jeg hatet meg selv der jeg satt. Ønsket meg langt, langt bort. Plutselig følte jeg at jeg ikke fortjente å sitte der. At h*n ikke kunne mene det h*n sa fordi jeg var et ondt menneske. Jeg overbeviste meg selv om at h*n uttrykte sympati og medfølelse, men at det bare fordi jeg ikke hadde uttrykt godt nok hvor ekkel jeg egentlig er. Følte jeg hadde lurt h*n til å tro at jeg er bedre enn jeg er. Likevel fortsatte jeg å høre på det h*n sa mens jeg brukte alle kreftene mine på å stenge ute gråten og frustrasjonen. Plutselig kom denne udefinerbare følelsen som jeg ikke kjenner til. Den byttet plass med tomheten. Tomhet kommer alltid etter selvforakt eller tristhet, men ikke denne gang. Jeg fikk vondt i hodet, men ikke på samme sted som vanlig. Kjente meg svimmel, men alt var klart. Jeg var ikke trist, men heller ikke glad. Kjente ikke selvforakt, men kunne ikke tenke positivt om meg selv av den grunn. Jeg forsto ikke følelsen og forstår den heller ikke nå. Det som er vanskelig å akseptere er at det kanskje ikke var en negativ følelse. Det kan hende det var en god en.. En følelse av at kanskje det h*n sa var sant? Hvis jeg innrømmer det, da er jo det det samme som å akseptere at følelsene mine ikke er gale og jeg kanskje ikke er skitten allikevel. Det kan jeg jo ikke akseptere?

Det er utrolig vanskelig dette med skyld og plasseringen av den. Jeg vet intellektuelt sett at det ikke er min skyld, men følelsene mener ikke det samme. Jeg vil klare å kjenne at alt ikke er min feil, men jeg tviholder på skylden likevel. Innbiller meg at jeg fortjener den. Kanskje denne nye følelsen er starten på å tro noe annet? Jeg håper virkelig det.

Mandag 4. Desember 2006, klokken 11:09

Det blir få og korte ord i dag. Jeg er sliten. Fryktelig sliten. Jeg har time hos psykologen i morgen. Jeg vil ikke. Vil skulke og aldri mer dra dit.

Kanskje jeg skal flytte som jeg alltid pleier å gjøre...? Jeg føler jeg er i veien for alle. I dag er det vanskelig å leve. Vil sove dagen bort, men jeg kan ikke. Må på skolen. Heldigvis er klassen sinnssykt bra. Hadde den ikke vært det, hadde jeg slutta for lenge siden.

Jepp, det ble dropseske i dag. Hva skal jeg med den? Jeg føler meg feit. Ikke no drops i dag, nei!

Kan noen bare gi meg en klem og si at alt skal bli bra?

Lørdag 2. Desember 2006, klokken 12:17

Jeg har fått pakkekalender!! HALLELUJA! Håndkle i går, undertøy i dag. Også har jeg kneppet og klemt litt på de neste, så jeg er ganske sikker på at det er sjokolade i morgen, dropseske på mandag (veldig vanskelig å avsløre…) og strikkesokker på tirsdag. Men hey.. Jeg har ikke kneppet og klemt mer enn det. Jeg er på ingen måte nysgjerrig. Vil ikke en gang vite. Trenger ikke vite. Det bryr meg ikke. Jeg har viljestyrke nok til å unngå og kneppe og klemme. Greit da, så blir det kanskje en bamse på onsdag. Men mer enn det vet jeg ikke. HELT SANT! Kors på halsen og ti kniver i hjertet og sånt!

*kneppe, klemme, knipe, kjenne*

Den 22. Blir det nok ei flaske. Sikkert sånn såpe ting. Nå vet jeg ikke mer! HELT SANT! Og jeg vet ikke at det er ei IFA-eske den 17...

OI!!! Mamma har lagt til en bonusgave!!! Det gjorde hun bra, ja. Hun skal få sin lønn i himmelen for den. Hmm.. Men når skal jeg åpne den? Den er jo bonus, så i teorien kan jeg jo åpne den når jeg vil…? Eller?

Kanskje det er bonus for at jeg fikk A på eksamen. Hmm… Men da burde jeg jo i alle fall åpne den i dag. Syns vi ikke? Jeg mener vi syns det!

O’JUL MED DIN GLEDE!
I år tror jeg faktisk at jula kan bli bra. Det er vel første gang jeg gleder meg til en slik høytid. For jeg skal ikke feire den hjemme. Jeg drar aldri dit igjen. ALDRI! Ikke før min stefar har sagt unnskyld for alt han har gjort mot oss. Han tror jo selv han er uten skyld, så det skjer jo aldri.

Torsdag 30. November 2006, klokken 01:25

Skam, skam og atter skam. Jeg hater det! Det vekker masse følelser jeg ikke vil kjenne på. Følelser jeg ikke klarer å legge bort.

I natt er jeg lei av livet. Det gjør bare så smertelig vondt. Jeg finner ingen ord som kan beskrive smerten jeg føler inni meg. Den spiser meg opp fra innsiden, i et sakte og smertefullt tempo. Jeg vil kutte meg opp og dra ut smerten, men jeg kan ikke. Det funker ikke. Og det spiller ingen rolle hvor utdanna psykologen er, eller hvor mange incesthistorier h*n har hørt før. H*n kan ikke forstå smerten hvis h*n ikke har opplevd den selv.

Jeg sitter bare her og griner. Jeg vil stappe i meg masse sovepiller og sovne fra smerten, men jeg kan jo ikke det. Jeg har jo sagt jeg skal igjennom dette. Det gjør alt verre. Jeg vet at jeg ikke skal bruke de metodene jeg har brukt før, men hva skal jeg bruke da? Jeg trenger noe i natt. Jeg trenger å få bort smerten. Klarer ikke å kjenne på den. Jeg får ikke puste og føler jeg kveles. Det er vondt. Så veldig, veldig vondt!

Kunne trengt en klem i natt.

Tirsdag 28. November 20006, klokken 14:35

Har akkurat kommet hjem fra psykologen. Er sliten som et dovendyr. Jeg vet egentlig ikke hva jeg føler. Jeg er bare tom. Psykologen min slo rekord i å føre meg gjennom rekordmange temaer i løpet av en time. Det var da h*n kom inn på temaet intimitet at jeg kjente kvalmen stige. H*n vil jeg skal reflektere over min stebror og meg. Hva jeg likte og hva jeg ikke likte. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal få det til. Jeg blir kvalm og svimmel bare jeg tenker på det. Selvforakten stiger og jeg føler meg ekkel. Alt det seksuelle mellom meg og min stebror var ekkelt. Det er iallfall det jeg har sagt til meg selv i alle år. Jeg hater å tenke på det og jeg hater å føle det.

Vi kom inn på temaet mine følelser i forhold til psykologen. Vanvittig merkelig å ha den samtalen. Noen ganger føler jeg at h*n virkelig bryr seg og vil hjelpe. Andre ganger føler jeg meg bare som hun man må skvise inn i den travle timeplanen. Jeg sa noe om dette i dag. Følte meg dum etterpå. Jeg vet jo at h*n ønsker å hjelpe meg. H*n sier jo det. Jeg blir bare så forvirret av og til. Syns det er vanskelig å bli glad i noen som man ikke betyr noe for. For jeg blir jo glad i h*n. H*n er jo den som vet mest om meg og som jeg bretter ut sjelen for en gang i uka. H*n blir liksom min redning... Jeg vet det høres dustete ut, men det er faktisk ganske frustrerende. Jeg har ikke tenkt så mye på det før i senere tid. Før jeg ble klar over at h*n faktisk skal slutte. Det er mye lettere å være den som slutter hos psykologen, ikke omvendt. Jeg har en tendens til å stikke når jeg merker at noen begynner å bety noe for meg. Jeg stakk fra min forrige psykolog. H*n betydde utrolig mye for meg. Jeg ble så redd for å miste h*n, at jeg stakk. Klokt... Jeg savner h*n. Heldigvis finnes h*n der fortsatt og godtar at jeg sender en tekstmelding av og til.

Nå er jeg lei av å bli glad i folk! Kanskje jeg bare skal slutte med det? Flytte til ei øde øye, langt pokker i vold, og leve helt aleine med min elendighet...

Hvorfor kan ikke noe være lett her i livet? Er det bare jeg som stresser med disse tankene???

Mandag 27. November 2006, klokken 23:15

Jeg er lei av å kjempe i kveld. Fikk en melding av kødden som voldtok meg før jul. Han truer med å voldta meg igjen. Kjenner jeg blir utmattet. Jeg jobber hardt inni hodet med å forstå viktigheten av å anmelde. Jeg har bare ikke guts. Det er lett å si at andre bør gjøre det, men jeg har liksom ikke rett, jeg. Kjenner jeg er trist. Jeg har jobbet så hardt, så hardt denne siste siden med å motivere meg selv til å kjempe. Alt som skulle til for å kræsje motivasjonen var meldingen: "I morgen skal jeg gi deg et knull du sent vil glemme! Jeg blir kåt bare av tanken"

Hvem pokker tror han at han er? Han skal ikke få klare å ødelegge meg igjen. Jeg tok nesten livet av meg fordi HAN voldtok MEG. Jeg er lei av å være redd. Redd for å åpne døra når det ringer på. Redd for å gå alene, i frykt for at han plutselig hopper fram og voldtar meg. Jeg orker det ikke en gang til! Og det skal ikke bli no en gang til!

Men jeg har bare ikke energi til å sitte på et politihus og brette ut alle de ufyselig ekle detaljene. Jeg vil bare glemme og aldri mer tenke på det.

Uansett - han skal IKKE få knekke meg. Jeg skal klare meg, jeg! Men jeg kjenner jeg blir redd og trist når jeg får en slik melding.

Søndag 26. November 2006, klokken 15:03

Jeg sitter på toget og har blitt en av de nerdene som alltid skal brife med laptopen, og late som om de er så fordømt viktig. Forskjellen er vel at jeg sitter her og ikke helt ser komfortabel ut. Jeg vet ikke hvor jeg skal ha beina, heller ikke armene. Kofferten er i veien og IQ’en har gått i dvale. Det er varmt som pokker og selvfølgelig har jeg forberedt meg på istid. Ullstrømpebuksa er på. Strikkesokkene tar for stor plass i de fòra skoene, stopper blodomløpet og har helt mistet sin funksjon. Sveisen tilsier at jeg har gått i vind og stiv kuling en hel mannsalder. Sminken var en gang der den skulle være, og nå merker jeg at beina mine har sovnet. Jeg prøver å fortelle de at det er søndag formiddag og ikke hviletid, men de hører ikke etter.

På flyplassen, selvfølgelig IKKE på hjemveien…, knakk poenget med trillekoffert. Og selvfølgelig måtte det skje midt i rulletrappa. Syns det var litt merkelig at kofferten plutselig ble så lett. Da mannen bak meg spurte litt desperat om jeg ville ha kofferten min tilbake, oppdaget jeg at jeg bare hadde håndtaket igjen i hånda mi. “koffertredderen” bare selv to kofferten og tok vel min imot med trynet… Tonefallet i stemmen han sa meg at han egentlig ikke ønsket å bære den også.

Så her sitter jeg på toget hjem og undrer om alle andre laptop-briefere er like lite perfekte som meg? Knekker de også kofferten sin på Gardermoen? Sovner beina deres også på toget, og har de “stiv kuling sveis” på en søndag formiddag? Men en ting er jeg sikker på; de vet nok hvor de skal finne streken som heller riktig vei over e-en i ordet ‘idè’. Det vet ikke jeg, og det frustrerer meg! Det er nok det som gjør at de tror de er bedre enn alle andre. De kan sånne vesentlige ting som gjør hverdagen lettere for de som skriver ordet ‘idè’ ofte. Hos meg kommer det en rød sjenerende strek under ordet bare for å gni inn at jeg ikke får det til. Det er greit. Jeg skal la bedreviterne få ha den gleden for seg selv, og jeg skal ikke diskutere med de. Ingenting er mer irriterende enn å diskutere med en person som vet hva han snakker om. Mens jeg derimot, skal sitte her på toget med visne bein og “stiv kuling sveis” og se nesten normal ut. Jeg føler meg ganske normal. Jeg sitter her på toget og ser nesten ut som alle andre. Ingen vet at jeg er gal… moahaha… Der lurte jeg dere alle!

På setet foran meg sitter tre drittunger og glaner over stolryggen. De glaner på frisyren min og ler. Har de aldri sett en spray-reklame før? De er nok bare misunnelig! Det kan jo hende akkurat denne frisyre kommer på mote. Da kan de angre da, for at de satt og flira av meg! HAHA. Da skal jeg hånflire tilbake. Moahaha! Jeg må vel innrømme at jeg kanskje ville flira jeg også. For jeg ser virkelig ikke klok ut her jeg sitter. Jeg veit fortsatt ikke hvor jeg skal ha beina mine, og armene er like fullt i veien. Inni hodet mitt later jeg som om sminken min forteller at jeg har spilt hovedrollen i en teaterforestilling hvor jeg måtte grine på kommando. At regnet ute ødela kunstverket i trynet mitt, trenger ikke fantasien min vite. I mitt hode har jeg spilt en dramatisk rolle og da er det naturlig at sminken skeier litt ut.. Det er vel det? Hmm… Lurer på hvor nærmeste speil er???
Høyre drittunge har forresten lik lue som meg. Han tror kanskje han har mer rett til å gå med den enn meg? Bare fordi den er kjøpt på barneavdelingen for gutter, på Cubus. Det er vel ikke min feil at jeg har lite hode og syns luer med biler på er kult!?!

Seriøst, hvor varmt må det være på et tog før det er forsvarlig å dra i nødbremsen, så man kan gå ut og puste? Jeg har alltid drømt å dra i nødbremsen. Lurer på hva som skjer…

Også lurer jeg på om det er sant at man blir sterk av å drikke tran? Jeg trodde man bare ble kvalm av smaken…

Lørdag 25, November 2006, klokken 00:14

Jeg er hos min far nå. Det er faktisk ikke så verst, men jeg blir allikevel fortere sliten her enn jeg blir hjemme hos meg selv. Det er fint å se igjen pappa. Hans samboer har aldri helt vært min favoritt. Hun kommer vel alltid til å være hun som stjal pappa fra oss. Hun pappa var utro med da mamma bar meg. Selvfølgelig er det like mye hans feil, men jeg liker ikke henne mer for det. Hadde det ikke vært for at hun alltid skal svare for meg… Det gjelder søren meg alt! Vi spiste middag i dag og jeg spiste helt normalt. Jeg spiste faktisk mer enn jeg orket fordi jeg ikke ville provosere fram “nå er du så tynn, spis litt mer - praten” Jeg er ikke SÅ tynn. Jeg er normal. Selv om jeg mener jeg er feit, så har jeg skjønt at andre ser meg som normal. Det var liksom ikke snakk om å spørre om jeg ville ha mer, det var liksom “SPIS!”. Jeg prøvde forsiktig å si: “takk, det var kjempegodt, men jeg er veldig forsynt.” Da bare ser hun på meg og sier “Nei, det er du ikke!” og flirer sånn ekkel hånfliring, og fnyser meg opp i trynet! Og da jeg hutra litt utpå kveldinga fikk jeg beskjed om at det var fordi jeg var for tynn og ikke spiste nok. SERIØST! Jeg kunne ikke spist mer enn jeg gjorde. Hele denne helsikens dagen har jeg trøkka i trynet for å tilfredsstille henne. Sønnen hennes kom på besøk like etter at jeg sto opp, så vi spise frokost sammen og skravla. Hun var i byen for å handle. Da hun kom hjem begynte hun å dekke på frokost til meg. Jeg takket, men sa jeg var mett og at jeg nettopp hadde spist frokost med sønnen hennes. OG HUN TRODDE MEG IKKE! Så hun kikket på sønnen sin for å få bekreftelse. Jeg har spist frokost, lunsj, “kaker og kaffe” (hvem i helsiken spiser det like etter lunsj???), middag for et helt U-land, “kaker og kaffe” IGJEN!, ost og kjeks, godteri og drikki tre kopper med kakao. Og hun tror fortsatt jeg ikke spiser??? ER HUN HELT BLEKT I SKALLEN???

Jeg skjønner jo at det er lett å tro at jeg lyver. Hun vet jo at jeg har hatt anoreksia. Pappa og hun har blitt fortalt at det var 6 år siden og at jeg har vært frisk i 4 år. De vet ingenting om bulimien og har heller ikke hatt grunn for mistanke. De har jo aldri vært tilstede! Og jeg har IKKE kasta opp mens jeg har vært her. Men det er liksom ikke bare maten. Hun skal alltid fortelle meg hva som er bra for meg, og hva JEG vil med MIN framtid. Hvem er hun til å si det? Da jeg begynte på første studie var hun kjapp til å fortelle meg at det ikke var noe for meg. Hun mente jeg burde velge et letter yrke fordi jeg ikke kom til å klare det. Hun fikk rett. Jeg klarte det ikke fordi jeg trodde på henne. Da jeg fortalte at jeg tenkte på å satse på musikken, var det også galt. Jeg var ikke god nok til det heller.

Når jeg snakker med pappa går det helt fint. Jeg har alltid vært en smule munnrapp. Har vel det etter min far og har sjelden problemer med å snakke i forsamlinger, men når jeg snakker med henne merker jeg selv at jeg leter etter ord og alt jeg sier kommer feil ut. Jeg blir kjempe usikker og stammer fram det jeg skal si. Til og med grammatikken blir helt feil. Det stresser meg og presser fram destruktive tanker. Jeg ender med å tenke at jeg er et dårlig menneske som ikke klarer å stole på meg selv. Et elendig menneske som ikke kan snakke reint, og for det bør jeg straffes. Nå sitter jeg her og tenker at på søndag må jeg straffes. På søndag; for da har jeg reist herfra og kommet hjem dit hvor bare jeg bestemmer.

Jeg blir også frustrert og sint fordi jeg ikke klarer å heve meg over henne. Jeg burde la ordene hennes prelle av, men jeg suger til meg alt negativt som blir sagt og formidlet. Det er koselig å være her på grunn av pappa, men det stresser meg at jeg ikke klarer å takle henne. Det ender med at jeg smiler når hun snakker og svarer på tiltale så godt det går. Og jeg må liksom snakke hele tiden. Hvis jeg holder kjeft i to sekund, da er jeg deprimert og innesluttet ifølge henne. Jeg hater meg selv i nærheten av henne. Jeg vil være her med bare pappa!

Det blir kanskje et veldig deprimerende innlegg dette her, men dagen i dag har vært bra også. Om man ser bort fra situasjonene over. Pappa og jeg var ute å testa jeepen i skogen. Knallgøy! Også fikk jeg kruse rundt på jordet i traktor. Yeah! I morgen skal pappa og jeg ut å sette kjetting på traktoren og mekke litt. Til tross for hvor jente-jente folk tror jeg er, så er jeg ei “skap-guttejente”. Jeg vokste jo tross alt opp som min stebrors andre halvdel… Vi mekka på ting, spilte fotball og snekra. Og ja, jeg hatet dukker! Gjør der fortsatt.

I morgen skal pappa og jeg på øyhopping langs kysten. Gleder meg til det. Fram med båt, dykkerdrakt og fotoapparat. På søndag reiser jeg hjem. Gleder meg til det også.

Torsdag 23. November 2006, klokke 17:43

Jeg sitter her og skal skrive, men er helt tom. Tom for tanker og tom for følelser. Om få timer setter jeg meg på et fly for å besøke Pappa. Det er første gang jeg skal besøke han og hans kone aleine. Hver gang han har spurt om jeg vil komme har jeg funnet en unnskyldning. Jeg har liksom ikke kjent han. Han har jo ikke vært betraktelig mye til stede opp gjennom livet mitt. Det er først de to siste årene han har begynte å komme på banen. Det er først nå han tar kontakt og vil være en far. Han har vel ikke klart det før.

Jeg blir glad over at Pappa har skjerpet seg og ønsker å være der for oss til tross for at han bor på andre siden av landet, men han tror liksom at nå som vi har funnet kontakten så er alle følelser knyttet til den tiden han ikke var der, borte. Slik er det ikke. Iallefall ikke for meg. Jeg tenker aldri over å informere han når noe skjer i livet mitt. Det være seg resultater på skolen, en ny kjæresten, at jeg har vunnet i lotto (yeah, you wish....!), eller at jeg har flyttet. Jeg glemmer det rett og slett. Jeg har jo aldri hatt behov for å gjøre det før. Han har jo ikke vært der. Og ja, det er utrolig godt å ha en far igjen, men et sted inni meg er jeg redd han skal forsvinne så jeg holder følelsenen litt på avstand. Jeg vil så på ingen måte bli like såra igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har "skjerpet" seg, men blitt borte etter noen uker eller måneder. Jeg tror at det er anderledes nå. Jeg gjør faktisk det, men jeg må liksom forberede meg allikevel.

Pappa vet at jeg ikke har det bra. Han vet om en voldtekt som skjedde da jeg var 18år. Og problemene knyttet til min stefar, men han tror det er alt. Mer vil jeg ikke at han skal vite. Det er tydelig at Pappa ønsker å gjøre ting godt igjen og at han oppriktig vil at jeg skal ha det bra. Det tviler jeg ikke på, men det blir feil for meg å snakke med han om ting som gjør vondt. Det blir helt feil! Og jeg klarer ikke å si ifra. Jeg er så redd for å skuffe han. Nå har han endelig vist interesse så skal jeg avvise... Jeg føler meg ond. Når han spør ror jeg meg bort. Sier det går bra og at det er mye å gjøre. Andre ganger unngår jeg å svare og sender en tekstmelding senere. Det er kanskje feigt, men jeg vil ikke at han spørre hvordan det går. Jeg klarer ikke å lyve.

Så det er nok derfor jeg er tom for følelser nå? Kroppen min forbereder seg på helgen. Jeg tror det kan bli bra bare han ikke spør om så mye personlig. Da vet jeg ikke hva jeg skal svare.

Av og til er jeg så veldig, veldig lei av familien min. Hvorfor kunne ikke jeg få en velfungerende en? Life sucks! Jeg skal bli selvstendig så det holder og klare meg helt på egenhånd! Og den dagen jeg får barn skal jeg bruke mine egne foreldre som mal på alt jeg IKKE skal gjøre! Det er nå sikkert og visst!!!

Tirsdag 21. November 2006, klokken 19:06

Ut av intet kom den. Tanken. Og ville kvele meg. Nå sitter jeg her og griner. Jeg vet ikke hvordan den kom, men den kom uten invitasjon. Kjenner angsten smyger seg innpå meg og strammer greper rundt halsen min. Jeg gråter og klarer ikke stoppe. Jeg kjenner hender på kroppen min og tung pust. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt svartner rundt meg og tankene går på speed. Jeg prøver å puste, men luften er tom for oksygen. Jeg vil ikke kjenne på dette. Jeg vil glemme. Kaste tankene. Drepe de og aldri mer kjenne på de! Det gjør så veldig vondt! Gud, jeg vil kutte meg, spy og dø, men jeg skal ikke. Jeg skal ikke!

Hører du, Liljen? DU SKAL IKKE!

Det gjør så vondt! Jeg vil rive av meg underlivet. Smertene spiser meg opp. Jeg kjenner alt på kroppen nå. Alt det ekle. Faen ta dere som ødela livet mitt!!! Kan dere ta det tilbake? Jeg vil ikke kjenne på dette!!

Kroppen skjelver og alt virker som et enormt flashback. Det er som om noen har satt en film inni hodet mitt på repeat som ikke kan skrus av. Jeg ser alt. Jeg kjenner alt og opplever alt på nytt. Jeg skrur av alle lys, ned med alle gardiner, av med alt som lager lyd. Jeg takler det ikke. Jeg takler ingenting nå. Jeg vil sove og våkne når det er over.
Hvorfor kan ikke minnene bare forsvinne?

Piczo