Når jeg blir stor skal jeg lage snøengler i solen og spise palmesus på
gullfat! Jeg håper det ikke er lenge til. Jeg gleder meg nemlig til å
bli stor. Da jeg var liten tenkte jeg alltid at de voksne var så
heldig. De fikk legge seg når de ville, spise sjokolade på tirsdager og
se på tv før middag. Også var de alltid så glad og kunne alt. Jeg
tenkte alltid at det var det som skulle til. At det å bli voksen skulle
gjøre at jeg hadde det godt, jeg også. Godt på innsiden.
Når
jeg blir voksen skal jeg ikke våkne av mareritt på nettene. Jeg skal
ikke gråte når jeg ser meg i speilet og jeg skal ikke få panikk på en
terapeuts kontor. Jeg er ikke helt voksen enda for jeg har mareritt
hver natt. Jeg griner når jeg ser meg selv i speilet og jeg får panikk
på terapeuters kontor. I alle fall i går. I går var en vond dag. En
sånn dag jeg gjerne skulle tatt ut av kalenderen og puttet i den
skuffen jeg aldri åpner. Jeg fikk nemlig panikk på min terapeuts
kontor. En sånn skikkelig angstpanikk og selvdestruktiv
jeg-duger-ikke-og-er-bare-patetisk-type-panikk. Jeg fortalte om
min julehøytid hos min far, og om hvor godt det var å føle seg trygg.
Plutselig slo det meg at jeg hadde fortalt om noe som hadde gjort meg
glad. Jeg skammet meg. Jeg skammer meg no vilt over at jeg hadde
tillatt meg selv å fortelle henne at jeg hadde vært glad. Jeg som ikke
fortjener å være glad. Da kom panikken. Panikken som fortalte meg at
terapeuten foraktet meg for min selvopptatthet og glede. Jeg kjente et
akutt behov for å ta tilbake ordene. Hvem er jeg som kan tillate meg å
ha det bra en julaften? Selvforakten kom som hagleskudd. Enda verre,
hvem er jeg som kan sløse bort tiden til er terapeut med å fortelle at
jeg har vært glad. Jeg som ikke fortjener glede!
Der satt
jeg, like ovenfor ei dame jeg beundrer og ser opp til, og skammet meg
over at jeg hadde tenkt tanken at jeg kanskje fortjente å ha det godt.
Den overveldende følelsen av at terapeuten foraktet meg like mye som
jeg gjorde selv støpte meg i en form av selvdestruktivitet. Jeg ville
klore av meg huden og rive av meg håret. Jeg ville straffe meg selv og
lide. Alle negative tanker stakk i meg som nåler.
På vei
inn til terapeuten gikk jeg fordi en tidligere terapeut, en mann jeg
respekterer og ser opp til. Jeg tenkte da jeg gikk forbi han at det
var godt å se han igjen. Han representerer trygghet, men da jeg satt
der i stolen og kjente mine selvdestruktive tanker skjære meg på
innsiden med skarpe kniver, da kunne jeg ikke forstå annet enn at han
foraktet meg for min tilstedeværelse. At han hatet meg og tenkte jeg
var patetisk og ynkelig. Plutselig satt jeg der i stolen og begynte å
tenke over hvor mange som sikkert tenkte slike tanker om meg. Mannen på
gata, butikkdama på kiwi, vennene mine. Enda verre, kjæresten min! Jeg
hatet meg selv og kjente et gryende behov for å straffe meg selv for at
jeg i det hele tatt eksisterte.
Jeg ville løpe ut av
kontoret. Jeg kunne ikke forstå at jeg fortjente å sitte der. Skitne,
stygge og patetiske lille meg som hadde lurt terapeuten til å tro at
jeg fortjente hennes godhet og varme. Jeg var overbevist om at hun så
meg med mine øyne. Hun sa hun ikke syntes det var ok at jeg skulle gå
ut fra kontoret når jeg hadde det så vondt. Alt jeg tenkte var at jeg
fortjente smerten, og at jeg forpestet henne med mitt nærvær.
Selvforakten var drepende! Jeg følte jeg måtte gå. Måtte komme meg ut
og fri henne meg fra. Hun spurte om jeg ville ha ny time på fredag
eller mandag. Inni meg skrek jeg fredag, men hvem var vel jeg som
fortjente det? Jeg klarte ikke å svare. Bare satt der og kjente beina
stikke av smerte. Så gikk jeg. Ute i gangen kom tårene. En overveldende
strøm av innvendig smerte. En smerte som lammet meg i hele kroppen og
stanset meg. Jeg fikk ikke puste, og måtte stoppe opp for å finne
balanse inntil veggen. Foran øynene mine ble alt svart, og jeg kjente
bakken under meg bevege seg som bølger. Jeg fant døren og gikk ut på
gaten, visste ikke helt hvor jeg skulle gå, men kunne ikke stoppe.
Stoppet jeg så brast det. Det visste jeg. Jeg kunne ikke stoppe. Jeg
kunne bare ikke. Jeg fortjente ikke. Jeg fortjente ingenting.
En
halvtime senere møtte jeg ei venninne og prøvde å skjule angsten. Det
var nyttesløst. Jeg kunne ikke puste og panikken fikk alt til å
svartne. Jeg besvimte midt i byen. Da jeg kom meg igjen husket jeg hvor
patetisk jeg var. Jeg kunne ikke ta imot hjelpen. Jeg bet den i meg og
strammet meg opp. Hvem var vel jeg som kunne tillate meg selv å tro at
jeg fortjente noe bra? Kroppen gikk tilbake til autopilot. Til den
piloten som får Liljer til å skjule at de bærer på frø som trenger å
vannes. Jeg lot verden se den sterke Liljen som bare besvimte litt, men
som selvfølgelig ikke fortjener eller trenger å hvile av den grunn.
Autopiloten førte meg gjennom dagen. Sakte, sakte. Full av skjult og
uforløst angst dro jeg hjem, tok en sovepille og ville stenge verden
ute. Jeg orket ikke kvelden.
I dag våknet jeg full av angst
og kjente jeg skammet meg over gårsdagen. Jeg skammet meg over mine
reaksjoner og over den jeg har blitt. Det er vondt å kjenne denne
selvforakten, denne destruktive delen av meg som ikke unner meg noe
godt. Heldigvis har jeg fantastiske venner. Venner som ringer og
henter. Venner som tar meg med på shoppingterapi og sier jeg fortjener
gode ting.
Jeg sendte mail til terapeuten og spurte om jeg fikk komme i morgen.
Det fikk jeg, men selv nå kjenner jeg forakten over at jeg kunne
tillate meg å tro jeg fortjente det. Denne destruktive faenskapen!!! Få
den vekk fra meg! Jeg orker den ikke. Jeg vil ikke. Jeg vil bli voksen!
Jaddaså....
Leser gjennom morgenens skriverier her inne og vet ikke helt om jeg
skal le eller gråte over alle mine skrivefeil og sentimentale utbrudd.
Kjenner jeg skammer meg litt over min akutte ærlighet ang min nye
terapeut, like fullt min manglende evne til å håndtere
dobbeltkonsonanter og kommaer. Og forskjellen på presens og preteritum
er dessverre uaktuelt å vite klokken 06:00!
Kjenner jeg er litt sliten nå, men likevel litt glad. Angsten har fulgt
meg tett i dag. Den har hengt på meg som en innpåsliten skygge og
fortalt meg alle mulige destruktive ting, men jeg sitter her nå med et
snev av tilfredshet blandet med trøtthet og
"vet-ikke-helt-hva-jeg-føler-het". Jeg er hos tidenes desidert beste
venninne, og vi har løst verdensproblemer og hverandre problemer i
fleng. I alle fall prøvd.. Her kjenner jeg trygghet. Det er en god
følelsen.
Jeg kjenner at jeg ikke skal skrive så mye mer denne natten, men heller
bruke de siste kreftene på å sove. Innhente litt nye krefter, krefter
det ikke har vært for mye av den siste tiden. Dagen har vært vond, men
vondt på en god måte, om det i det hele tatt er noen som heter det. Jeg
har hatt det vondt i trygge omgivelser, og det er for meg ufattelig
vesentlig. Nå skal jeg legge meg, trøtt og utmattet, i trygge
omgivelser og satse på en ny dag med litt mer energi enn dagens.
God natt fra Liljen.
Jeg prøver å fortelle kroppen min at det er tid for å sove. Klokken har nettopp passert 06:00 og angsten sitter som spikret under huden min hvor det er umulig å skrape den bort.
Dagen i går var lang. Den var i grun lengre enn lang, men jeg overlevde den også. Startet opp igjen i terapi. Jeg kan vel ikke si annet enn at det var en etterlengtet terapi. Aldri noen sinne ville jeg innbilt meg at jeg skulle være så glad for å se en terapeut igjen, men denne terapeuten kjenner jeg, og jeg vet hun er dyktig og god mot meg, så jeg hadde i grunn lyst til å slenge meg rundt halsen på henne og aldri slippe taket.
Det var jo selvfølgelig VM i kø på venterommet da jeg kom. Og for de som ikke sliter med angst høres kanskje ikke det så kjipt ut, men tro meg, det er kjipt. Det var så kjipt at jeg måtte telle sekunder til klokken slo tiden jeg skulle inn. Hele tiden måtte jeg anstrenge meg for å ikke løpe ut igjen. Hele kroppen skrek "LØP, Liljen. LØP!" Jeg klarte å bli sittende med masken godt påklistret, men mistet den da terapeuten hentet meg. Resten av timen satt jeg i grunn med ansiktet begravd i hendene, full av angst, selvforakt, sorg og destruktive tanker og følelser for meg selv. Likevel følte jeg meg enormt ivaretatt. Hun spurte hva som kunne trygge meg, og jeg hikstet vel fram ordet 'teppe'. Hun pakket meg inn i et gult ullteppe og følelsen av ivaregagelse og trygghet steg i meg. Det var godt å kjenne den omsorgen, og for meg å be om et teppe i den settingen er noe jeg faktisk har et stort problem med. Et teppe var en gang inngangsbilletten til et problem i terapien. En sak som for meg ble mer vondt enn jeg følte jeg kunne takle. Men denne gangen følte jeg meg trygg nok til å våge å si hva jeg trengte, for denne damen har nemlig gitt meg et teppe før. :)
Jeg husker ikke så mye av timen. Jeg husker bare at det var godt å være der, godt å se henne igjen, men at angsten hindret meg i å se romet, terapeuten, veggene og stolen. Alt jeg så var innsiden av mine redde hender. De hendene jeg så sterkt prøver å gjemme min skam bak.
Jeg dro rett til en legetime etter timen. Hvordan jeg kom meg fra sted til sted kan jeg faktisk ikke huske, men jeg kom meg i alle fall dit, og også der var det nm i venteromskø. Tre kvarter senere enn timen fikk jeg komme inn. Da hadde alle muskler jeg ikke visste jeg hadde, krøllet seg sammen til en stor knyttneve som slo ut sin aggresjon på min migrene. Jeg ble nummen i hele kroppen til tross for at den ikke kunne være stille. Den timen husker jeg i alle fall ikke noe av. Alt jeg sa var at neste gang finner du meg på gangen, og IKKE på venterommet!
Resten av dagen var som en surrialistisk fantasi, og jeg kollapset i armene på kjæresten min. Han lagde mat til meg, holdt rundt meg og bar meg til sengen da jeg sovna av utmattelse kl. 21:15. Jeg har tidenes mest fantastiske kjæreste og venner! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de.
I dag skal jeg prøve å lage meg en litt bedre dag. Jeg skal besøke ei venninne som er syk. Alvorlig syk. Det er vondt å vite at hun lider så mye, men det skal likevel bli godt å se henne, og vise henne at jeg vil kjempe kampen sammen med henne. Etterpå skal jeg på snøpiknik sammen med ei annen venninne. Legge oss på ei brygge med en termos kakao og kjenne at våren er på vei inn i livet vårt. Vi trenger den så sårt begge to. Kvelden skal avsluttet men en tegnefilm i armene til min kjære. Jeg velger å tro at denne dagen vil bli litt bedre enn gårsdagen. Jeg kjenner angsten vibrerer under huden sammen med uroen, men i dag vil jeg være sterkest!!
Klem fra en sliten, men likevel motivert Lilje.
Jeg prøver å stilne musklene i kroppen med varme stråler fra dusjens innhold,
men til ingen nytte. Kulden sitter i meg på en måte som ingen rekvisita kan
varme. Kulden starter i brystregionen og sprer seg utover i alle kroppens
retninger. Det er som om kulden er på jakt etter på å tære. Den lykkes mer enn
meg. jeg ligger på sofaen og kjenner angsten spre seg i kroppen som en gjeng galopperende
hester på flukt fra noe.
Jeg flykter fra noe jeg også, men jeg vet ikke helt hva det er. Jeg vet ikke om
jeg flykter fra min egen usikkerhet, eller om det er angsten som er kilden til mitt
behov for forandring. Uansett så vet jeg at jeg ikke orker å ha det slik som
dette så mye lenger. Det har vart i måneder nå. Dager kan jeg takle, selv om de
er kjipe nok de, men når angsten setter seg som en kronisk betennelse i hele
kroppen og stenger for organenes behov for å fungere, ja da kjenner jeg at jeg
er i ferd med å nå ei grense.
Jeg sluttet i terapi i slutten av november. Jeg tør påstå at jeg på ingen måte
sluttet frivillig. Det var denne konflikten med min daværende terapeut som
trigget det hele. Det var starten. Nå har jeg startet på fjerde måned etter
denne hendelsen, og desperasjonen er stor. Jeg gråter hver dag. Jeg skjelver og
hyperventilerer. Jeg prøver å takle både store og små panikkangstanfall, og
samtidig manøvre den generelle angsten som har flyttet inn i meg som om den har
funnet seg til rette.
Jeg har ingen planer om å ha det slik som dette alt for lenge. Jeg nekter å finne
meg i at livet skal være så vondt. Det godtar jeg rett og slett ikke. Likevel
er det fryktelig vondt når det man kjemper mot er så mye sterkere enn en selv.
Denne angsten og depresjonen vet at jeg er sårbar, og det spiller de på så godt
de kan. De vet at jeg ikke alltid orker å stå imot.
I neste uke skal jeg starte opp i terapi igjen. Jeg håper det kan hjelpe meg
til å snu denne kjipe trenden i meg. Denne destruktive trenden som knekker meg
mer og mer. Hvor lenge jeg kan holde ut i denne tåken av smerte, angst, uro,
selvforakt, selvdestruktivitet og minner som til stadig går på repeat i kroppen
min, vet jeg rett og slett ikke. Jeg føler jeg er i ferd med å nå ei maksgrense
for hva jeg kan tåle. Det skal bli både vondt og godt å starte opp igjen i
terapi. Jeg trenger det. Jeg trenger det så sårt!
Tårene deler ansiktet mitt inn i tre like deler. Like delt som jeg føler meg.
Jeg har det vondt nå. Ufattelig vondt. Like fullt vet jeg at jeg er privilegert
som har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har venner som ser meg
for den jeg er, som trøster når angsten herjer, og som likevel vet at jeg er så
mye mer enn bare dette vonde. Jeg er privilegert som har funnet en mann som ser
meg for den jeg er, og som tåler meg i alle situasjoner. Jeg skjønner at det
ikke bare er lett for han å forholde seg til meg slik jeg er nå, og har vært
den siste tiden, men heldigvis er han tålmodig og fantastisk.
Til tross for denne viten om alt som gir glede i livet mitt, kjenner jeg sorgen
over alt jeg har måttet tåle så innmari sterkt på kroppen. Det føles som om
minnene brenner meg under huden på en kald og torturmessig måte. Jeg kjenner
fysiske smerter på kroppen som om alt som har vært skjer igjen og igjen. Jeg
vet nok til å kunne fortelle meg selv at dette er dissosiasjon og flashbacks.
At dette er minner jeg vet fører fortiden til, men like fullt kjenner jeg
smerten på kroppen daglig. Det knyter seg i alle muskler, som om kroppen vil
fortelle meg at muskelknuter kan stoppe skuddkuler.
Desperasjonen bobler i meg. Jeg orker ikke å ha det slik som dette mye lenger.
Likevel vet jeg at jeg er sterk nok til å takle dette. Jeg har taklet det før,
men smerten synes å være så intens og ny hver gang at jeg knapt kjenner den
igjen som den samme smerten..
jeg gleder meg til nye tider! Det begynner å bli på tide.
En litt desperat hilsen fra Liljen i dag.
I dag er verden full av tanker og uro. tanker jeg tenker som jeg ikke klarer å plassere. Det er som om de svirrer rundt og rundt som en biesverm rundt en kube, men aldri finner roen til å stilne. Innsiden er full av kaos. Kroppen min taler språket forståelsen min ikke forstår. Den kjenner vemmelse og hat. Selvforakt og destruktivitet. Hodet er baktungt som om noen drar meg i en imaginær hestehale og ikke vil slippe. Jeg finner ikke essensen i alle emosjoner som romsterer rundt i mitt indre. Jeg har ikke annet valg enn å tåle at de er der, og tåle at jeg ikke alltid trenger å forstå.
Jeg vil gjerne forstå. Jeg vil alltid forstå! Jeg vil ha en førforståelse som kan bekrefte teorien, og som forteller meg at jeg kan forandre praksisen på grunnlag av min kunnskap. Slik er det dessverre ikke. Jeg må, til tross for min motstand, tåle denne smerten jeg kjenner. Denne smerten som jeg ikke vil vedkjenne meg, eller vite noe av.
jeg ligger på en sofa full av angst. Full av destruktive tanker som florerer rundt i kroppen, like under huden min som om de er på jakt etter en inngang for å kunne krype lenger inn i meg. To fantastiske venner ligger på sofaen sammen med meg og gir livet et snev av mening. Jeg er glad jeg har slike venner. Slike venner som tillater meg å være en sliten Lilje, og som ikke ikke forventer at jeg skal være noen annen enn den jeg er. Vi har det vondt alle tre. Tre sårede sjeler som har opplevd alt for mye smerte her i livet. Selv midt i smerten kjenner jeg stolthet over å ha slike venner rundt meg. Jeg er priviligert som har sike venner jeg kan sørge sammen med, uten at vi drar hverandre ned. Min angst stilner i samme rom som disse fantastiske menneskene. Her har jeg frihet til å gråte, le, skrike, riste og bare være. Alle burde ha slike venner. Slike venner burde kommet på blå resept. De overgår enhver form for beroligende midler som man, i tide og utide, putter i kroppen i desperasjon etter noe bedre.
Jeg går for tiden ikke i terapi, og det merker jeg godt. Det er vanskelig å forklare, og jeg klarer ikke helt sette ord på følelsene mine, men jeg savner hjelp til å sortere de. Jeg savner en terapeut som kan hjelpe meg til å sette sammen dette milliondelte puslespillet md livet som motiv. Jeg trenger hjelp til å finne brikkene. Jeg er flink til å sette de på plass når jeg først ser hvor de skal være, men jeg trenger hjelp til å sortere hjørnene fra midtbrikkene.
Men vet dere hva!? For noen uker siden sprakk boblen i meg. Jeg knakk fullstedig og fortalte mine søstre om overgrepene fra min stebror. Pokker så vondt det gjorde å si det, men aldri i min villeste fantasi ville jeg trodd at det skulle medbringe en slik lettelse. Nå har jeg faktisk fått allierte i familien. Søstre som forstår mine reaksjoner og som sier de støtter meg uansett. Min frykt for at de ville snu ryggen til meg var ubegrunnet og feil. Det vet jeg nå. Jeg er heldig som har gode venner og fantastiske søstre i ryggen nå, men jeg kjenner denne periden er av den vanskelige sorten.
Likevel er det mye i livet mitt som gir meg næring. Jeg er så priviligert at jeg får lov til å bety noe for vennene mine som heller ikke har det overbevisende bra. Det gir meg styrke å få lov til å bruke meg og mine erfaringer til å hjelpe andre. Det er ingenting jeg heller vil enn nettopp dette. Uten disse fanstastiske vennene mine vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort. Om de bare kunne forstå hvor mye de betyr for meg. Hvor mye styrke de gir meg ved å bare være seg selv, akkurat slik de føler seg hver dag. Liljen er heldig! Jeg er heldig som har fått så mye rikdom i form av fantastiske venner. Jeg sørger for alle de som ikke har denne skatten.
Jeg står i et veiskille for tiden og vet ikke helt hvilken retning jeg skal gå. Ingen av veiene frister så innmari mye, men jeg vet det gjelder å finne den veien som fører til noe godt. De gjør kanskje alle det på sine ulike, unike måter, men jeg vil finne en vei jeg kan forstå og lære noe av. Jeg velger å ta min samboer med meg på denne veien i håp om at vi kan lære noe sammen, forstå hverandre bedre. Slik vi har det nå har vi gått så ulike veier at vi ikke lenger hører hverandre rope. Det gjør vondt for oss begge, og når jeg vandrer hvileløst rundt i min destruktive verden av angst og lite konstruktivitet, så er det ikke så lett å skulle fokuserer på noe annet enn ens egen tanketrommel som aldri vil ta pause.
Jeg jobber med saken om å finne meg en ny terapeut ganske fort. Planen var å starte opp i traumebehandling allerede neste måned, men fordi jeg ikke har, per dags dato, en egen individualterapeut, så får jeg heller ikke starte med denne behandlingen. Det kjenner jeg er litt krise. Jeg håper bare så veldig at jeg finner en løsning på dette. I mellomtiden skal jeg søke trøst og omsorg hos den fantastiske menneskene jeg har rundt meg, og som ser meg for den jeg er.
En sliten og liten Lilje, men med et lite snev av at smerten ikke alltid skal være så altomslukende. Jeg skal klare dette! Pokker heller, jeg skal klare dette!!!
Jeg ser at deler av kommentarene har en tendens til å forsvinne om man lager mellomrom mellom linjene. Jeg tror det skal funke om man skriver uten å trykke enter for å skrive på ny linje. Jeg prøver på dette og ser om det funker. Si i fra om dere syns det bli tungvindt. Ok?
Jeg har lagt merke til at det siste jeg har skrevet i dagbøkene mine forsvinner etter hver som jeg skriver nytt. Som om det ikke er plass til mer, og noe må vike. Derfor har jeg laget en dagbok 3. Denne i en litt ny variant. Dagbok 3 kommer som en blogg og hvert innlegg kan kommenteres. Håper dette funker, hvis ikke får jeg gå tilbake til den gode gamle metoden. ;)
Klem fra Liljen
Back To Home Page
