Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Det er torsdag formiddag. For meg kunne det like gjerne være natt, tirsdag, søndag eller ingenting. Angsten sitter som limt til kroppen min og får hele meg til å riste. Dagene har bestått mye av dette den siste tiden. I helgen fikk jeg tidenes angstanfall og endte med å ta opp telefonen og ringe min søster for å fortelle henne om min stebror og alt han har gjort. Hun tok det bra og sa hun alltid ville støtte meg og hjelpe meg. Det var som en enorm byrde ble tatt fra skuldrene mine, men lite visste jeg hvilke reaksjoner jeg skulle måtte face. Mine egne reaksjoner på at jeg hadde tillatt meg selv å fortelle. Tillatt meg selv å åpne opp for at noen skulle få innblikk i min skamfulle, svarte verden av selvforakt og ekkelhet.
Inni holdet mitt er det krig. Det føles som om hele gazastripen har flyttet inn i min skalle og fortsatt fighten der. Jeg har ingen kontroll. Det føles i alle fall slik. Jeg klarer til dels å holde uroen i sjakk når jeg er samme med noen jeg føler meg trygg på, men med en gang jeg blir aleine faller det et teppe av angst over meg og fortærer meg som om jeg skulle være tidenes festmåltid. Jeg prøver alt jeg kan å holde det i sjakk, men jeg føler jeg er på et konstant bristepunkt. Som om kroppen skal eksplodere om den utsettes for ett sekund ensomhet. I går hadde jeg besøk av ei god venninne. Hun vet hvordan jeg har det for tiden. For første gang i mitt liv har jeg faktisk åpnet opp for at de nærmeste rundt meg skal få se en frynsete Liljen. Jeg klarte å holde uroen i sjakk mens hun var der. Jeg klarte til og med å nesten slappe av. Da hun skulle gå spurte hun om jeg klarte meg alene den lille timen før min samboer kom hjem. Jeg kjente jo at jeg hadde det tålig greit så jeg sa at jeg skulle klare det fint. Ti minutter senere satt jeg og hyperventilerte i sofaen og kjente blodet fryse til is i kroppen min. Angsten kom løpende for å ta meg da ingen var der for å hindre den.
Nå ligger jeg i sengen. Kroppen skjelver og skallen skal snart eksplodere. Det kjennes i alle fall slik ut. Om en drøy halvtime kommer ei venninne på besøk og det føles som om tiden nå bare handler om å holde hele meg i sjakk til hun kommer. Jeg klarer ikke være alene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke takler det. Det går jo så greit når jeg er sammen med andre. Da klarer jeg til og med å ha energi, men så er det som om jeg daler no kraftig etterpå. Som om alle krefter er brukt opp og tanken bare er skrapa tom.
Jeg hadde siste time hos psykologen i begynnelsen av desember. Nå har jeg akkurat fått vite at jeg får ny behandler i september-09. Jeg er glad for den behandleren jeg får, fordi jeg vet at den psykologen funker for meg, og at den psykologen kjenner meg mer enn godt nok, men det er skrekkelig lenge å vente 8 måneder når angsten ligger som en tåke rundt min eksistens hele forbanna tiden. Om en måneds tid skal jeg kanskje starte opp i en mestringsgruppe, en gang i uka. Jeg håper det kan hjelpe noe, og kanskje lette trykket litt slik at disse 8 månedene går litt fortere. Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe og fortelle meg selv at det gjør no inni helsikens vondt nå, men at det vil bli bedre. Det kan i alle fall ikke bli verre, men om det er mye til trøst kan vel strengt talt diskuteres…
Mandag 19. Januar 2009, Kl. 13:17
På fredag fikk jeg en mail. En mail som varmet så mye at jeg klarte å komme meg gjennom helgen uten nevneverdige problemer. Mailen kan ikke beskrives som noe annet enn en fantastisk stor motivasjonsfaktor. Jeg har spurt avsender om jeg kunne få lov til å publisere den her inne, og det fikk jeg lov til. Under følger derfor mailen. Den mailen som løftet meg opp mer enn ett hakk denne, i utgangspunktet, vanskelige helgen. Noen ganger skal det ikke mer til enn noen velmente setninger fra en vilt fremmed. Jeg kan ikke få takket deg nok! You made my dag!
Mail fra "Trine":
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg egentlig tenker når jeg skriver denne mailen... Hvis jeg faktisk tør å sende den, har jeg bare på å gjøre det bevist at jeg har tatt til meg en del av det du har skrevet i dagboken din. Det å skrive en mail fra min private mail, til ett ukjent menneske, det er bare en av de tingene her på jorden som egentlig ikke skjer i min verden altså...
Ei heller er jeg en person som egentlig leser gjennom slike dagbøker.. I mitt spesielle hode, føler jeg at man sniker da.. Jeg føler man vil drukne seg i andres problemer, slik at ens egne blir bedre. Jeg føler det blir feil.. Men akkurat i natt havnet jeg innpå din side, og det er sjeldent eller aldri jeg noensinne har blitt så rørt, så "dradd inn i situasjonen", og så fascinert av en persons tøffe kamp mot en urettferdig verden.. For den kampen du har vært gjennom, er en kamp ingen mennesker på jorden skal behøve å gå gjennom. Det er en kamp som ingen unge skal møte, og det er en kamp de fleste som havner i, er dømt til å tape.. Men måten du skriver på, måten du handler, måten du lyser av livsvilje bak skyene, er for meg ekstraordrinær. At du orker å skrive ned dine lykkelige tanker, såvel som de triste og harde, det står det enormt med respekt av.. Og at du attpåtil deler alt dette med folk i en lignende situasjon er rett og slett hederlig... Jeg kan med en gang garantere deg at det er maaange som er enig i dette...! Din kamp engasjerer meg, og jeg føler meg på en litt sinnsyk måte som en fotball-supporter... Hadde jeg kunnet kunnet heie deg frem med oppmuntrende rop, flagg, sanger, caps og sjal med navnet ditt, og en egen fanklubb skulle jeg virkelig gjort det..! Jeg tror virkelig at du kommer deg gjennom dette, og kommer ut som en av de sterkeste personene som blir å finne her.. Det tror jeg virkelig, og jeg håper du og kan tro det....
Nå ser det i skrivende øyeblikk ut som jeg faktisk sender denne mailen.. Hadde ingen tro på det, egentlig bare en stille plan om å skrive ned litt tanker som kom mens jeg leste hvert ord på siden din. Alle tankene jeg har dannet meg i løpet av en lang, lang, laaang natt, hadde nok ikke fått plass i noen mail, så jeg oppsummerer det til at jeg er rørt over din omtanke for verden rundt deg... Jeg er egentlig en "hard" person. Det er INGEN som vet noe om 80% av mine problemer, og pr. i dag tror jeg aldri noen trenger å vite det heller.. Mitt harde ytre har i alle år nektet meg å la meg ta inn slike sider som din. Jeg har sett litt her og der i de sene nattestimer, men ingen andre sider har virkelig rørt noe inni meg på den måten din gjorde... De har vært full av selvmedlidenhet. skjulte oppfordringer, og i det hele tatt har de stort sett vært "bla fort gjennom og kom deg videre"-prosjekt for min del. Men når jeg entret din side, stoppet alt... Jeg har sittet i timesvis og lest. Ikke fordi jeg ikke kan lese, men fordi jeg har lest alt flere ganger, og latt det gå inn i meg... Det har rørt ved en side inni meg som jeg ikke engang visste eksistrerte, og sinne, tårer, frustrasjon og ikke minst medlidenhet har florert i hodet mitt.... Jeg krysser alt jeg har for at livet kan snu seg fort rundt, og gi deg ett enormt, langvarig smil som varer for evig...! ..for snu seg gjør det, bare vent...
Så mye har siden din gjort inntrykk på meg, kjære Liljen, at jeg nærmer meg å trykke send-knappen.. For alle andre er det nok en dagligdags ting, men for meg å sende en "fan-mail" til ett ukjent menneske, fra MIN mail, ja da skal du virkelig ha rørt noe dypt inni meg.. Og det har du virkelig gjort.. Så mye at jeg stoler nok på deg, til at denne mailen viser mitt navn.. Og til å blotte en del følelser, noe som som sagt egentlig ikke skjer.. Takk for det, tror jeg... Og at den personen jeg har lest om så lenge nå fremstår som et helt ekstraordinært menneske på alle måter, som kan så uendelig mye, og bryr seg helt enormt om sine medmennesker, det er det absolutt ingen tvil om.. Du må for guds skyld ta det innover deg, for det mener jeg virkelig fra hjertet, kjære Liljen..!
Ønsker deg så mye lykke til videre som jeg overhodet kan gjøre, og du skal vite at du har satt et spor i meg som kommer til å bli der i lang, lang tid... Jeg tenker på deg, og gleder meg til den dagen dagboken er utelukkende full av solskinn...! Den kommer, hang in there.. Og er det noen jeg tror kan vinne denne kampen med enorm margin i tiden som kommer, så er det deg... *stort klapp på skulderen*
Hilsen fra Trine
Fredag 16. Januar 2009, kl. 00:37
Jeg skrev et innlegg tidliger i dag, men la det ikke ut. Det gjør jeg nå. Det står i stor kontrast til forrige innlegg, en av de bedre dagene jeg har hatt på lenge. Jeg lengter etter flere slike dager som den.
Kl. 16:00 i dag skrev jeg:
Utenfor vinduet mitt lager solen vakre farger i oransje, rosa, lilla og sennepsgule toner. Jeg skulle ønske jeg klarte å glede meg over det slik som jeg pleier når jeg ser slike farger på himmelen. I går så jeg et gammelt ektepar som satt hånd i hånd på en benk. Forelskelsen kunne tas og føles på. Det var vakkert å vitne, men jeg klarte ikke røres. Dagene er svarte som tunge øyelokk. Jeg vandrer hvileløst rundt fra sted til sted. Jeg haker av listen for gjorte gjøremål, går på kafé, møter venner, gjør litt lekser, men jeg klarer ikke gledes over noe. Det er som om hele meg er dekket av en tung og mørklagt sky av misnøye og selvforakt. Jeg kjenner depresjonen svekker hele meg og gjør meg handlingslammet.
Rundt meg fortsetter livet i en fart jeg ikke klarer å følge. Rundt meg farer mennesker som forventer noe av meg, og som har tanker om hvem jeg er. Jeg er overbevist om at de fleste tenker ondt om meg, og det bærer med seg fryktelig kjipe følelser. Frykten for at menneskene rundt meg, de jeg omgås, men ikke kjenner, skal tenke stygge tanker om meg som person, gnager i meg og hemmer meg i å være Liljen. Konsentrasjonen er for lengst bort fra min verden. Jeg sitter på forelesninger, og alt jeg klarer å ense er blikk som sendes i min retning. Blikk jeg overbevises om at er rettet mot meg, uten positivt innhold. Hele dager går jeg rundt i min egen eksistens og fordømmer meg selv og opprettholder mitt negative og destruktive selvbilde. Jeg forakter meg selv for alt jeg har vært, er og kommer til å bli. Jeg klarer ikke forstå at jeg har snev av verdi, og alt jeg ønsker er å forsvinne bort fra smerten. Dette er på ingen måte et innlegg som skrives for å skremme noen. Til tross for daglige selvmordstanker og lengsler kommer jeg ikke til å prøve dette igjen. Jeg ville ikke gjort det mot de som er glad i meg. Jeg vil ikke være skyld i andres smerte. Jeg prøvde, opp til flere ganger, og jeg mislyktes. Jeg skal leve, men akkurat nå føler jeg bare at jeg lever for andres skyld enn min egen. Alt er bare svart, som i en langvarig ond drøm.
Jeg har ofte slike dager, men jeg har ikke ofte slike perioder. Nå har jeg en slik periode. Disse tankene har vart lenger enn jeg har villet innrømme, og nå føler jeg at reservelageret av energi er brukt opp. Til tross for at jeg har vært en stor motstander av medisiner for min egen del, har jeg ringt legen i dag og best om time. Jeg tror det kan være en idé å prøve antidepressiva. Jeg orker ikke ha det slik mye lenger. Jeg går rundt i mitt eget hode og ønsker jeg kunne sove og aldri våkne. Det finnes ingen motivasjon i det. Derimot finnes det mye depresjon. Jeg vil ikke være slik. Jeg vil le, leke og leve. Nå gjør jeg ingen av delene. I alle fall ikke inni meg. Alt inni meg er selvforakt. Hele tiden nå, uten unntak, skulle jeg ønske jeg ikke var meg. Jeg skulle ønske kjæresten gikk fra meg, slik at han kunne finne noen som er bedre enn meg. Jeg skulle ønske vennene mine snudde ryggen til meg, slik at de kunne få venner som er verdt å ha de i livene sine. Jeg kjenner jeg forbanner meg selv og alt jeg er og ønsker de jeg er glad i noen i livet sitt som er bedre enn meg. Smerten er så til de grader stort og gnagende at jeg skulle ønske jeg slapp å leve. Jeg bruker kreftene mine på å stenge gråten inne, og på å stå opp om morgenen og gå på skolen. Lysten til å gi opp er stor. Den er større og mer truende enn den har vært på veldig lenge, og det er dette som har gjort at jeg nå velger å spørre legen om noe som kan stilne stormen litt. Jeg kan ikke leve slik jeg lever nå. Jeg orker det ikke. Det føles som om jeg er konstant på bristepunkt. Som om jeg balanserer på en flortynn line millioner av meter oppe i luften, med glatte såler og vindene som pisker meg i trynet.
Jeg skjønner at dette innlegget ikke er av den positive arten, men sannheten er jo at slik er følelsene mine nå. Jeg trenger denne siden til å kunne være bare Liljen fullt ut. Jeg er sliten og trenger hvile. Jeg skjønner bare ikke helt hvordan man hviler.
Lørdag 10. januar 2009, kl. 15:09
I dag er en god dag! Jeg gleder meg over dette. Jeg gleder meg over å våkne og kjenne at uroen i kroppen og den svarte tunge angsten, som så alt for ofte er tilstede, ikke våkner sammen med meg. Jeg er på besøk hos ei venninne. Ei fantastisk venninne som ser meg for den jeg er. Ei jente som ikke forstår hvor fantastisk hun er, og som ikke fullt ut forstår hvilken verdi hun har i min og så mange andres verden. Hun er, i mine øyne, det nærmeste man kan komme perfekt. Hun er et forbilde for meg på så mange områder, og om jeg kunne bli halvparten av det jeg ser hun er, da skulle jeg satt meg ned i stolen og vært stolt over den jeg er.
Det er rart hvordan jeg, venninna mi og så mange andre i denne verden ikke helt klarer å se oss selv med andres øyne. Vi er utrolig flinke til å kritisere oss selv med våre indre, destruktive øyne og fortelle oss selv at vi ikke er gode nok. Jeg er et levende eksempel på dette, og synes så alt for ofte at det er umulig å forandre denne så til de grader unødvendige atferden. Tenk om vi hadde klart å ta til oss de gode ordene mennesker rundt oss deler ut med et ønske om å glede. Tenk om JEG hadde klart å ta dette til meg. Kanskje jeg da ikke hadde sittet kveld etter kveld med tanker om å ville skade meg selv av ren selvforakt. Kanskje jeg ikke hadde sett nødvendigheten i å kritisere meg selv for alt jeg gjør og stjele min egenverdi. Jeg stjeler den jo bare fra meg selv. Makan til destruktivitet og unødvendighet! Jeg burde jo i grunn bare slutte med det.
Nå sitter jeg her i en varm stue. Jeg har et godt godt teppe over meg, men det er ikke bare det som varmer. Her er et hjem hvor kjærligheten og tåleransen er stor. Her er et sted jeg føler meg trygg og godkjent, og her er et hjem hvor man har lov til å være seg selv fullt ut, selv på kjipe dager. Jeg tar meg selv i å skremmes litt av det også. Skremmes fordi det er så godt at det blir skummelt. Jeg er redd jeg ikke fortjener å være her. Med siden dagen i dag er en temmelig god dag, en av de beste på veldig lenge, så skal jeg overse alle former for negative formuleringer av selvkritikk som måtte være i ferd med å formere seg inni mitt indre. Jeg velger å stenge de inne i et av mine indre gasskamre, i håp om at det vil drepe destruktiviteten og selvforakten jeg frykter vil komme så fort den gode dagen er over. Jeg satser på at det aldri skjer.
Det er rart hvordan dagene forandrer seg, og i hvilken grad de kan være så motstridende og ulike. Skalaen kan lett sprenges i begge ender på en helt vanlig dag. På kjipe dager har jeg alltid tenkt at "en vakker dag skal livet mitt bli bedre enn det er!". Et fantastisk menneske ba meg en gang om å omformulere den strofen til: "jeg skal bli bedre en vakker dag, eller kanskje bare en helt vanlig dag!". Det er mye klokskap i denne strofen. Jeg tror nok jeg lenge har gått og ventet på denne vakre dagen uten helt å vite hvordan den ser ut. Er det slik at en vakker dag inneholder solskinn, blomster i all sin prakt, skyfri himmel, blått hav og alt det der. Samtidig som man kjenner freden på innsiden og bare konstruktive tanker om seg selv? Eller kan en vakker dag være en helt vanlig dag hvor man kjenner at i dag kan jeg litt!? For jeg kjenner nemlig her jeg sitter at dette er en vakker dag til tross for at det ulmer litt uro i det fjerne. Jeg kjenner det ligger der og lurer, men det føles som om huset jeg er i er innkapslet i et gjennomsiktig glasskammer. Her inne er alle vi som er i huset. Utenfor ligger uroen og vil inn, men vi åpner ikke glassdøren. Jeg ser uroen på utsiden, men jeg tillater ikke at den får komme inn. Det kjennes godt å stenge den ute.
En psykolog sa til venninna mi noe slikt som: "du må akseptere angsten og kanskje bare stå i den". jeg skjønner greia, og er i og for seg noen ganger enig. Likevel finner jeg stor glede i å stenge den ute noen ganger. Jeg tenker her og nå at jeg står her på innsiden og kikker på angsten, men føler den ikke. Det er betraktelig lettere å stå i det når man slipper å leve i det. Rart med det... Jeg forstår utsagnet, men trenger ikke nødvendigvis like det av den grunn.
Dette er en god dag! Jeg håper den vedvarer. Jeg kjenner hvor godt det er å ha mennesker, både små og store, rundt meg. Mennesker jeg har blitt så ufattelig glad i, og som gir meg så mye glede at bare disse menneskene er nok til å bygge et glassbur som stenger for angsten. Hadde de bare visst hvilken verdi di har. Jeg skulle ønske venninna mi kunne fullt ut forstå hvor fantastisk hun er, så kanskje hun hadde sluppet litt av denne kjipe angsten hun også, men i dag har vi begge en god dag. Jeg tenker vi skal nyte den så lenge vi kan. :)
Tenkt at JEG er velsignet med så fantasiske venner!
Fredag 2. januar 2009, kl. 15: 47
Et nytt år har begynt, og jeg håper fra bunn av mitt hjerte at dette året blir bedre enn fjoråret. Det har startet litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg er uten terapi, og det merker jeg. Fra å ha angst en gang i måneden er den nå på ukentlige besøk. Den stikker også alt for ofte innom helt uanmeldt utenom de normale tidspunktene, og den har en tendens til å komme med en slik kraft at den sparker bort alt jeg står på.
Jeg hadde det slik i går kveld. Hele dagen hadde vært full av uro, men jeg jobbet hardt med å overse den. Til slutt ble klokken over leggetid, og jeg gikk for å sove. Da jeg åpnet soveromsdøra smalt det mot meg. Det var som en vegg av mørk skrekk kastet seg over meg og rev neg ned. Jeg begynte å hyperventilere og gråte. Angsten skrek mot meg og fikk meg til å føle meg så bunnløst trist og verdiløs. Angsten var så altomfattende at jeg ikke kunne forstå at den noen gang skulle gi seg. Slik er den alltid når den kommer. Jeg vet på alle andre tidspunkt at angsten kommer og går, men når den er der ønsker jeg så intenst å dø noen ganger, for smerten er så uholdbar stor. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal overleve den eller i det hele tatt holde ut. Så sterk er den.
Jeg vet av erfaring at styrken er stor, og at det som gjelder er nettopp å bare overleve den, holde ut. Jeg har ei fantastisk venninne som jeg vet jeg kan snakke med i slike tilfeller, problemet er at jeg i disse angstanfallene ikke helt forstår at jeg er verd å ha slik venner. Jeg har en fantstisk kjæreste som ville lagt alt til side for å holde rundt meg om han visste hva jeg tenkte, men i disse situasjonene duger jeg ikke. Jeg tror jeg ikk fortjener han ikke i disse situasjonene. Og om jeg tilfeldigvis skulle kjenne at jeg kunne trengt han, så avviser jeg han i frykt for å tynge han. Heldigvis klarte jeg å si i fra i går. Jeg sendte en melding til venninna mi og fikk et godt svar. Kjæresten hentet noe beroligende til meg og holdt rundt meg til kroppen hadde fått tilbake normalt puls og hjerterytme. Til slutt sovnet jeg i ren utmattelse og våknet langt på dag i dag. Uroen sitter fortsatt i kroppen og jeg måttet avlyse alle dagens gjøremål. Jeg kjenner angsten er for stor til å at jeg skal kunne utrette noe i dag.
Jeg tror jeg trenger å bare være til, uten krav og gjøremål. Jeg tror dette er den starten jeg trenger på det nye året. Også trenger jeg en terapeut som kan se mine behov og gi meg den hjelpen jeg trenger. Jeg klarer ikke dette alene. Jeg prøver! Jeg prøver virkelig, men det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.
Litt frotvilet hilsen fra Liljen.
Torsdag 25. desember 2008, kl: 17:13
Jeg har tatt meg en pause fra jula og sitter nå helt i min egen verden og reflekterer over alle nye inntrykk. De er mange og gode. De er annerledes og vakre. De er mine og verdifulle!
Denne julen har inneholdt frokoster, askepott, donald, kirke, pinnekjøtt, ribbe, spill, sjokolade, nøtter, kjærlighet, sofasitting, dokø, aksept, latter, julestrømper, sene kvelder, gaver, tillatelse, varme rundstykker, ro, kakao, tradisjoner, gode meldinger, tanker og mye, mye mer.
Mine julhøytider opp gjennom årenes løp har inneholdt mange av de samme tingene, minus latter, riktig kjærlighet, aksept, tillatelse, ro og gode meldinger. I tillegg har min gjennomsnittlinge julaften inneholdt angst, redsel for å gjøre noe feil, mistrivsel, spying, krangling, sjalusi, kaos og mangel på kontroll. Det skal ikke mye til for å ha en bedre jul. Jeg gledes lett av lite, bare det inneholder aksept og kjærlighet. Denne julen har vært en god jul. Dette er slik en høytid skal være for alle!
Men det er ikke godt å kjenne på at for å ha en slik høytid må man såre noe. Jeg må såre mange familiemedlemmer jeg gjerne skulle delt dette med, rett og slett for å unngå nye traumer. Det er ikke godt å vite at en slik god julehøytid er på bekostning av noen andre. Likevel kjenner jeg nå at jeg må ta ansvar for meg selv. JEG er ansvarlig for min egen lykke, og for å få det må man faktisk noen ganger tenke på seg selv og ikke alle andre. Jeg er voksen nok til å forstå det nå. Bare ikke alltid voksen nok til å følge det. Jeg gjør i alle fall mitt beste!
En ting ønsker jeg meg. Jeg skulle ønske mine søsken mirakuløst våknet en da og bare forsto hvorfor jeg tar de valg jeg tar. Jeg skulle ønske de bare forsto at jeg blånektet den gang de konfronterte meg med min historie fordi jeg skammet meg over at de hadde rett. Jeg skulle ønske de forsto at det var i ren frykt for at de skulle se på meg selv med mine øyne at jeg løy og sa at ingenting hadde skjedd. Dessverre var jeg veldig overbevisende da jeg sa at min stebror aldri hadde gjort meg noe, da jeg sa at jeg bare hadde løyet. Hvem lyver vel egentlig om noe slik? Jeg skulle ønske det var tilfelle, men jeg skammet meg. Derfor blånetet jeg. I etterkant har jeg hver dag ønsket at de bare skulle forstå. At de skulle innse at skammen over alt jeg har holdt skjult for de fikk meg til å lyve for de jeg jeg setter høyest.
Disse tankene og ønskene skal jeg la ligge for øyeblikket. Akkurat nå skal jeg nyte denne følelsen av aksept og ro. Denne gode og fantstiske følelsen av at det er ok å bare være til. Ingen forventer annet av meg her enn at jeg skal kose meg og nyte julen. Det er så enkel og så godt at jeg knapt vet hvordan jeg skal forholde meg til det.
Og en stor takk til de fantastiske vennene jeg har rundt meg som sender meg styrkende meldinger og gode ord. Jeg er dere evig takknemlig! Jeg håper alle har hatt en like god jul som meg. :)
Stor klem fra Liljen
JULAFTEN 2008, kl: 15:43
Ja, det er julaften! Så langt har det vært en god en også. Det har vært en så god julaften at jeg rett og slett er en smule trist. Det har ikke skjedd så mye revolusjonerende, men for meg viktig og godt. Jeg har spist frokost, fått julestrømpe, vært i kirken og skal snart spise julemiddag. Saken er at jeg er har i så mange år gått på tå hev i mitt eget hjem og fryktet utbrudd og voldtekter. For meg å våkne opp trygg på en slik dag som dette, og ikke være redd, er annerledes. Det er godt annerledes. Like fullt blir jeg trist. Jeg blir trist når jeg tenker på at det er nettopp slik det skal være, og dette har jeg gått glipp av i så mange år.
Minnene florer rundt i kroppen min og kjemper om plassen. Jeg ønsker så gjerne å erstatte de med nye og gode minner, men det kjempes. Jeg skal gjøre hva jeg kan for å ha det så godt som jeg kan. Jeg er i alle fall trygg, og jeg er i et hjem hvor det ikke forventes at jeg skal være noen andre enn meg selv. Ikke trenger jeg å være redd for å gjøre noe galt heller, selv om frykten for nettopp dette ligger latent i meg.
I dag skal jeg prøve å slappe av og bare være til.
Jeg håper alle dere andre klarer det også!
God jul til alle sammen. Måtte dagen i dag være grobunn for nye og gode minner.
Stor klem fra Liljen
Onsdag 17. desember 2008, kl: 13:43
Først av alt; tusen hjertelig takk til alle de som har sendt meg mail i denne kjipe, kjipe perioden. Jeg har lest, grått og takket stille. Jeg har dessverre ikke orket å svare alle, men jeg skal gjøre det. Jeg lover! :) Jeg forstår nok en gang at det er en del som leser her inne, selv når jeg tror det er stille. Jeg har så lett for å tenke at siden min ikke er interessant når det ikke er like mye liv i gjesteboka, men jeg må lære meg til å tenke annerledes.
Dagene går mot jul og humøret har heldigvis endret kurs. Tåken som holdt meg nede har lettet en hel del, noe som har gjort meg i stand til å leve litt igjen. Det er godt å kjenne. Jeg håper julen blir god i år også. Jeg kommer til å reise bort for å slippe familien min her jeg bor, men jeg skal likevel feire den med familie og mennesker jeg er glad i. Kanskje jeg kan få oppleve god 24.desember for tredje gang på rad? :) Det håper jeg, og jeg unner alle dere det samme.
Mange av oss gruer oss til denne høytiden lenge. Ikke bare er det selve høytiden og det at noen av oss må tilbringe den med mennesker vi ikke ønsker, men for mange er maten et gigantisk angstfremkallende julestress. Jeg kjenner på det selv, jeg skal ikke lyve. Og når jeg har en sli periode som jeg har hatt nå, nok en gang, så kjenner jeg ekstra på det. Jeg slutter automatisk å spise i en sånn periode. Denne perioden her var intet unntak, men jeg kjente at jeg faktisk ble litt redd for å miste kontrollen så mye som sist, så jeg løp til legen min og sa hvordan det var. Og jeg informerte kjærersten min om situasjonen, slik at vi sammen kan spise måltidene og gjøre det så lite skummelt som mulig. Nå klarer jeg å ha kontroll uten å kjenne at maten skal ødelegge meg.
Like fullt kjenner jeg angsten for all julematen. En ting er å klare små porsjoner med kjæresten og mine nærmeste venner. En annen ting er å spise store julemiddager med mange man ikke kjenner. Det skal jeg, men jeg har også tenkt til å klare det. Jeg blir jo ikke frisk av å ikke våge! Jeg har så lett for å konkludere med at jeg aldri kommer til å klare det. Jeg sa til og med til legen at jeg heller ville bli påkjørt og ligge på sykehus enn å måtte reise av gårde for å spise julemiddager og andre store festmåltider denne høytiden. Når jeg setter meg ned og tenker etter, så skjønner jeg at jeg ikke kan helt sikkert vite om jeg vil klare det denne gangen. Jeg kan kanskje med sikkerhet si at erfaring tilsier at jeg ikke skal klare det, men det kan jo hende jeg har litt mer kontroll nå, og er litt mer frisk, slik at jeg faktisk kan klare det denne gangen. Jeg vet ikke, men jeg kan jo håpe. Uansett skal jeg prøver før jeg konkluderer.
Jeg ønsker så av hele meg at denne julen skal bli en god en! Det samme ønsker jeg for alle dere.
Mange gode klemmer fra Liljen.
Tirsdag 9. desember 2008, klokken: 15:17
Det slår meg at jeg nok en gang tyr til hjemmesiden når jeg har det vondt, men en vesentlig forandring er at jeg faktisk også har strekt ut handa og tatt i mot hjelp fra folk rundt meg. Ikke alle, men noen utvalgte. Det bør jo i grunn være et godt tegn at det er så lenge siden sist jeg skrev her inne. Det kan jo ikke bety så mye annet enn at jeg har hatt en lang og god periode, men nå er jeg her igjen. Jeg har det vondt, og jeg prøver å komme meg ut av det. Det er lettere sagt enn gjort. Det er ikke så lett å tenke seg at man skal komme ut av de vonde følelsene når man våkner opp kaldsvett etter en lang natt med mareritt og bare tanken på å reise seg virker angstfremkallende stor.
Jeg tvang meg opp av senga i dag og tenkte at i dag burde jeg dusje. Jeg vet ikke helt hvorvidt jeg dusjet fordi en dusj i seg selv er en god ting, eller om jeg dusjet for å fjerne nattens minner fra kroppen. Jeg vet jo i grunn at det er det siste. Like fullt har jeg dusjet, og det er en bra ting! Jeg tørket håret og kledde meg. Ikke joggebukse eller pysjen som fristet mest, men jeg gikk den akutt sinnssykt lange veien til klesskapet og hentet en hverdagskjole og en fin genser. Selv om jeg sitter her alene med alle dører låst, gardiner trukket for, kniven under puta og angsten ved min side, så skal jeg IKKE se deprimert ut. Ikke engang for meg selv. Det gjorde jeg i går, og tro meg – det var ikke det vakreste synet.
Jeg er heldig som har mennesker rundt meg som ser meg og tar hensyn. I går kom venninna mi hjem til meg og hjalp meg med jobboppgaver som ikke fremkaller annet enn angst og hat i meg nå. Jeg ser på alt jeg burde gjort og knekker bokstavelig talt sammen. Jeg klarer ikke forholde meg til det, selv om jeg vet oppgavene må gjøres. Da er det godt å ha ei så fantastisk venninne som stiller opp når jeg trenger det og tilbyr seg å hjelpe. Jeg hadde ikke klart dette uten henne! Og kjæresten min – åh, hvilken vidundermann han er! Han gjør alt han kan for å hjelpe og trøste meg.
Nå mangler jeg bare kreftene mine. Da vil alt være perfekt. Jeg mangler bare kreftene til å smile, jobbe, lese, leve og være glad i meg selv. Det hadde det i grunn vært godt å ha. Jeg er lei av å kjenne at jeg kaver på bunnen. Jeg er lei av å våkne hver morgen og starte dagen med å grine. Jeg savner å kjenne glede. Jeg savner å kjenne at jeg er på vei et sted, men mest av alt savner jeg å kjenne at jeg har verdi.
Mandag 8. Desember 2008, kloken 12:22
Jeg har angst! Se for deg alle verdens menneskers angst samlet i en pott. Putt så denne potten i min kropp. Det er vel det nærmeste jeg kan beskrive min følelse nå. Slik var gårsdagen også. Jeg trodde jeg taklet det. Var på jobb og gjorde det jeg skulle, til et visst punkt. Da kunden hadde gått, raknet masken, og jeg bare falt og falt. Først kom panikken, så kom frykten. Deretter kom den uutholdelige angsten som bredde seg rundt meg som om jeg skulle være av magnetisk kraft. Så jeg bare satt der og gråt. Angsten ble større og større, og alt jeg ønsket var å rive av meg håret i håp om at selvforakten og angsten skulle forsvinne. Den valgte å bli.
Jeg snakket litt med ei venninne på msn. Klarte å si noe om hvordan det var. Klarte å ringe kjæresten som ba meg komme hjem. Saken var den at angsten var så stor at jeg på ingen måte klarte å sette meg i bilen. På det tidspunktet visste jeg ikke engang hvordan et sett bilnøkler funket. Mannen til venninna mi ringte kjæresten min som satte til fots mot meg. Jeg ble hentet, kjørt hjem og rett i seng. Jeg gråt meg i søvn, sov i 8 timer, reiste meg opp for å ta nye sovepiller og sov i 9 timer til. Nå har jeg våknet og angsten er vel så stor som i går.
Jeg klarer ikke stå opp, klarer ikke spise, klarer ikke hente meg et glass vann, og bare tanken på å skulle reise seg opp for å skru på tv’n er uholdbar. Den får være avslått. Jeg orker bare ikke. Jeg begynner å grine bare ved tanken på det. Jeg vil bare ligge her. Jeg vil at verden skal forsvinne, eller rett og slett bare jeg. Det er vondt som faen!
Og ikke vet jeg hva som skjer med terapien. Jeg orker ikke tenke på det heller. Det gjør for vondt. Likevel finnes det i hodet mitt 24 timer i døgnet. Jeg klarer ikke slutte tenke på det. Det var ikke slik det skulle ende. Det var ikke sånn jeg hadde spådd det! Jeg føler meg så dum, så feil, så teit og så idiot! Jeg vil ikke ha disse følelsene. De spiser meg opp og alt jeg sitter igjen med er et massivt selvhat.
Jeg har det vondt nå. Ufattelig vondt.
Fredag 5. desember 2008, klokken 11:10
Jeg hadde så rett, så rett. Hadde jeg ikke skrevet gårsdagens innlegg ville jeg aldri visst hvordan jeg egentlig reagerte. Hadde jeg skrevet gårsdagens innlegg i dag, ville tonefallet vært fylt av selvforakt og selvanklagelse.
I dag vekte skammen meg. Skammen, angsten og selvhatet rev meg våken og sloss om hvem som skulle få være dagens utkårede. De vant alle sammen. Jeg skulle gjort mye for å skru tidene tilbake. Jeg vil gjerne skru tiden tilbake litt over en uke. Tilbake til den timen hvor jeg åpnet kjeften og sa hva jeg mente. Hadde jeg ikke snakket ville jeg heller ikke sittet her i dag og foraktet meg selv for alle mine reaksjoner og følelser.
Psykologen leste gårsdagens innlegg, og i dag fikk jeg svar. Jeg leste mailen sammen med skammen som hadde omsluttet hele meg. Siste setning fikk meg til å konkludere med min frykt; psykologen syns jeg overreagerer. I mailen sto det: ”For ordens skyld; jeg har ikke sendt ut noen henvisning og selvfølgelig tenkt å ha med deg i den prosessen…” Jeg leste den setningen uten å tenke så innmari mye. Så kom tilleggssetningen som gav meg følelsen av hele mailen ble skrevet med et irritert tonefall: ”….noe jeg virkelig opplever du har vært.”
Jeg vet ikke hvorvidt mine følelser angående psykologens tanker stemmer, men jeg konkluderer lett med at h*n er irritert når den påpekende tilleggssetningen blir slengt på som en avslutning på mailen. Jeg kjenner jeg har lyst til å krype opp under dyna og våkne når ingenting av dette har skjedd. Våkne når skammen, selvhatet og selvanklagelsene har forlatt meg. Nå er de rundt meg, og i hele meg. Jeg hater det! Jeg hater å være den emosjonelt ustabile som alltid skal reagere så forbanna mye.
Torsdag 4. Desember 2008, klokken 21:00
Denne dagen kunne jeg gjerne vært foruten. Jeg ble faktisk dumpet av psykologen min. For en uke siden sa jeg i fra til psykologen min om at jeg ikke følte terapien, slik den var nå, funket. Vi snakket litt rundt dette uten å bli enig om noe konkret, selv om temaet psykologbytte ble brakt på banen. Timen etter ble vi i grunn enig om at et psykologbytte ville være aktuelt, men denne timen ble ufattelig vanskelig for meg. Jeg dissosierte store deler av timen og besvimte i det jeg skulle gå ut døra. Psykologen gav meg en lapp i handen med hvor det sto: ”Jeg mailer deg i løpet av dagen. Foreløpig ingen flere timer, men kontakt på mail." Jeg leste denne lappen senere på dagen og tolket den dit hen at h*n mente h*n ikke hadde flere ekstratimer før neste avtale. Det falt meg naturlig å tolke den slik fordi h*n i liknende situasjoner har sendt med meg en lapp med eventuelle ekstratimer hvis jeg har vært i behov av det.
Da jeg besvimte den dagen, taklet psykologen det på en god måte. Det har aldri før hendt at jeg har hatt en slik reaksjon på h*ns kontor, så det gjorde godt å kjenne at jeg ble ivaretatt. Jeg husker jeg tenkte at det var godt psykologen reagerte slik, for det lettet trykket for min del og gjorde meg i stand til å tenke at terapien fram mot et psykologbytte kunne være fruktbar og konstruktiv. Dette hadde jeg tenkt til å fortelle psykologen i timen i dag.
Dagene i etterkant av forrige timen var vonde. Jeg hadde mye angst og uro. Jeg gråt mye og kjente at jeg på ny var i en kjip, kjip depresjonsdal. Vi snakket litt på mail, psykologen og jeg, og h*n skulle sende en henvisning videre med forespørsel etter en psykolog med traumekompetanse. Jeg var glad for at h*n ville skrive henvisningen så fort, men jeg tok det tydeligvis for gitt at jeg skulle få være med på den prosessen. For meg er det viktig å vite hva folk skriver om meg, og hvilken informasjon om meg som blir sendt ut i verden. Jeg burde tydeligvis sagt at jeg ville være med på den skriveprosessen, eller i det minste få lese før det ble sendt ut, men jeg tok det tydeligvis for gitt. Jeg regnet med at vi skulle bruke de kommende timene på nettopp dette, men da jeg kom til timen i dag var timen min tydeligvis noen annens time. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde flere timer. Aldri i min villeste fantasi tenkte jeg at jeg helt uten forvarsel skulle stå uten behandler i en periode som er kjipere enn vanlig. Psykologen sa: ”men jeg skrev jo på lappen du fikk at vi foreløpig ikke hadde flere timer…” Ikke en eneste del av min hjerne fant det naturlig å tolke den lappen som en avslutning på terapien. Jeg kunne på ingen måte huske at vi hadde blitt enig om å avlyse alle kommende timer. Hadde jeg visst det ville jeg jo foreberedt meg på det.
I dag kjenner jeg at jeg er glad jeg har venner som er der for meg. Jeg var sammen med to venninner før jeg skulle til psykologen, og løp derfor tilbake dit etterpå. Jeg var i oppløsning og gråt. Angsten var total, og slike ting som å ta av seg ei ytterjakke ble en komplett umulighet. Da er det godt å ha venner som klarer å se slikt og rett og slett bare ta den av for meg. Jeg skalv i hele kroppen og klarte ikke helt skjønne hva som hadde skjedd. Jeg hadde blitt dumpet av psykologen, og jeg var på ingen måte klar for det!
Nå tror jeg jaggu jeg står uten terapeut og jeg har ingen aning og når jeg eventuelt får ny. Dette er rett og slett ufattelig vondt. Jeg var så til de grader ikke forberedt på dette.
Og hvem faen avslutter et terapiforløp på baksiden av et visittkort og leverer det til en dissosiativ pasient uten å sende et oppfølgingsspørsmål om pasienten har mottatt budskapet, eller i det hele tatt lar en slik time være den siste?!
Onsdag 3. desember 2008, klokken 22:00
Det er desember, advent og julekalender. Jeg elsker kalender, digger lilla, men kan vel nesten si jeg hater jula. Ordet hate er i grunn et grusomt ord, men jeg misliker den sterkt. Jeg har alltid tenkt at jula er til for velfungerende familier som er glade i hverandre. Familier som finner glede i hverandres hjemmestrikkede myke julegaver, og som spiser ribbe mens man skåler og synger glade jul i 13 ulike toneleier. Selv har jeg opplevd 3 julaftener som jeg kan huske som gode. Alle tre ble feiret hos andre enn mine foreldre. Det er trist at det er slik, og at det er så innmari mange som sliter like mye, og mer, med julen enn meg. Det gode er at jeg har funnet ut at julen også er til for oss som lever med vonde minner fra denne velkjente høytiden. Den er også ment for oss som ønsker oss julemat uten depresjoner, gaver med affeksjonsverdi og mennesker å feire den med. Vi skal få oppleve det en dag vi også. Det velger jeg å tro.
En vakker juledag skal jeg sitte sammen med familien min, som jeg har bygd opp, og lese julehistorier, spise julegrøt og smugkikke på gavene under treet mens vi venter på at julenissen skal komme og med all sin kjærlighet og fortelle oss at vi alle fortjener det beste. Til den dagen kommer skal jeg gjøre hva jeg kan for å ha en så god jul som over hodet mulig. I mellomtiden jeg skal jeg prøve å glede meg over de fantastiske vennene jeg har rundt meg, de dyktige og forståelsesfulle kollegaene mine, de snille og velmenende studiekammeratene mine og den omsorgsfulle og gode kjæresten min. Jeg skal kjempe for å se verdiene i alt det gode jeg har rundt meg og jobbe for å styrke alt dette gode.
Jeg vet det er lettere sagt enn gjort. Jeg vet det vil bli vanskelig, og jeg vet jeg går mange julaftener med vonde minner i møte, men jeg skal ikke slutte å kjempe for å gjøre disse minnene mindre i følelseslivet mitt og lagre de i boksen ”arkiv”. Jeg vet også at jeg har en veldig stor evne til å minnes alt det vonde i livet mitt hver gang jeg kjenner noe godt. Da kommer kontrastene så tydelig fram, og det snur gleden om til smerte. Jeg skal jobbe med dette i terapien helt til den dagen jeg kjenner jeg klarer det på egenhånd. Jeg vil ikke gi meg! Jeg kan ikke gi meg! Jeg orker ikke leve med alle mine vonde opplevelser hver eneste dag, resten av mitt liv. Jeg har gjort det lenge nok! Jeg vil kjenne glede. Jeg vil kjenne en vedvarende glede som ikke blir avbrutt av akutt dårlig samvittighet og selvhat.
En dag skal jeg kjenne det, og jeg håper dagen kommer snart.
Fredag 24. oktober 2008, klokken 17:11
Det er lenge siden jeg har skrevet her inne nå. Jeg har ikke orket rett og slett. Det har vært tunge, men travle dager.
Jeg kjenner følelsene er delt inni meg. En del er bare sliten, men en annen del kjenner behovet for å leve litt. Hva "leve" innebærer vet jeg ikke alltid, men jeg prøver å finne det ut. I dag kunne jeg tenke meg å være helt alene. Bare jeg, meg, sofa og en film. Det er lenge siden. Alt for lenge siden. Jeg har nesten glemt hvordan det er. Dessverre kan jeg ikke i dag. Jeg må jobbe i kveld, så det må nok vente litt lenger.
Det blir mye jobbing i helga også. Har alt for mange krav og plikter hengende over skuldrene. Deadlines jeg ikke kan forandre på. Jeg kjenner jeg lengter til stresset er over, for nå er det litt for mye for meg. Så mye at jeg gråter meg i søvn hver natt fordi energien er brukt opp, og vel så det. Jeg trenger snart påfyll. Påfyll i massevis! Dessverre finnes det ikke så mange steder å hente det akkurat nå. Problemer i heimen, problemer på jobb, problemer på skolen, problemer i familien... Det er litt for mye problemer rundt meg. Heldigvis har jeg fantastiske venner som ser meg for den jeg er, og som tar hensyn til mitt energinivå. Jeg skulle gjerne spurt de om jeg kunne låne litt energi. Til uka, folkens... Til uka skal jeg unne meg selv litt ro. Jeg skal jobbe på spreng nå, slik at jeg kan unne meg litt fri til uka en gang. :)
Jeg tenkte jeg skulle sette meg ned og skrive litt om min forrige time hos psykologen. Det var i alle fall planen med hele dette innlegget. Det var nemlig ingen god time. Det kjipe er at jeg ikke klarer å huske hva som skjedde. Jeg husker vi snakket om interiøret på kontoret, og om at jeg har kommentert det før. Plutselig snudde alt. Det temaet som i utgangspunktet var ment som et humortema, ble gravalvorlig og ekstremt vondt. Jeg kan ikke huske hva som forandret det, eller hva som trigget de vonde følelsene. Plutselig satt jeg der med en enorm selvforakt og et selvhat som ønsket meg dø. Jeg husker jeg bare ønsket å løpe ut døra. Jeg ville ut og bort. Bort fra temaet og forakten jeg kjente for meg selv. Behovet for å straffe meg selv ble større hvor hver setning som ble sagt.
Jeg løp hjem da timen var over. Hendene var såre. Jeg hadde tydelig klort meg selv. Timene etter jeg kom hjem husker jeg ikke. De er et stort hull hvor nøkkelordet tydeligvis var selvdestruktivitet. Det er lenge siden jeg har tydd til slike metoder, og hvorfor jeg falt tilbake i gamle mønstre klarer jeg heller ikke sette ord på. Selvforakten sitter i fortsatt. Den klarer ikke helt å gi slipp. Jeg klarer ikke kaste følelsen. Selvhatet og skammen over å være meg henger godt i kroppen. Jeg prøver å riste det av meg, men det sitter hard i. Det er en forbannet følelse. Den burde ikke finnes. Den er rett og slett ikke annet enn skadelig og enormt gledesdrepende. Det er vel derfor jeg er så innmari sliten nå også.
Jeg prøver å drepe hatet jeg retter mot meg selv, men noen ganger vet jeg ikke hvordan jeg skal kvitte meg med det. Ikke har jeg så innmari lyst til å snakke med psykologen om det heller. Det var jo tross alt med h*n jeg hadde samtalen som ble vendt til noe enormt kjipt inni mine ører. Jeg tror jeg tolket h*ns utsagn og kommentarer feil. Veldig feil. Like vel forandrer det ikke følelsen min å vite at det er jeg som tolker feil. Kanskje hadde jeg rett...?
Nå skal jeg fortsette å jobbe. Legge fra meg pc'n og fordype meg i arbeid. Da slipper jeg å tenke så innmari mye. Det er ikke alltid sunt. Det er min strategi for å takle kjipe følelser. Det har funket før i alle fall... Jeg må klare det for jeg har lyst på energi til å leve litt.
6. oktober 2008, klokken 23:15
Noen ganger er verden pastellfarget. Jeg liker den best i skimrende, klare og sterke regnbuefarger. Jeg liker krydder og fargerikt smågodt i barnehender. Jeg ønsker varme farger som matcher de kalde. Hjertet mitt hopper av glede når solen viser stolt fram Guds skaperverk med en morskjærlighet større enn en nybakt mor. Jeg liker lukten av regn på en brun og omsorgsfull høstdag, og jeg liker å se grenene som lar fargerike blader løsrive seg fra livet på trærne. Når jeg kjenner varmen fra kaldt vann som stilner tørsten, da kjenner jeg fred og farger. Da føler jeg at verden er sterk, og jeg er viktig. Men noen ganger er verden pastell. Noen ganger er jeg bare liten og stum. Noen ganger klarer jeg ikke omsette livskraft til handling. Sånn er det bare. Det betyr ikke at verden ikke er fargerik. Det betyr bare at jeg har midlertidig nedsatt fargesyn og ser verden i pastellfarger.
Heldigvis kan selv svake farger finne kraften i andre. Om man setter sammen en lys rosa farge midt i en bukett av tre sterke lilla calaliljer, en dose sjøgrønt siv, tre knallrøde roser fylt av kjærlighet, ei rosa rose på vei ut i livet og en god klatt eggeskallshvite vannliljer, da skal du se en pastellrosa blomst gror og kjenner livet gir mening.
I dag er kjæresten min fylt av farger og krydder. I dag er jeg pastellblomsten som trenger glansen fra andre. Jeg kryper opp i armene til min kjære og kjenner kulden fra høstværet stenges ute. Skole og arbeidskrav virker fjernt, og kiloene jeg har lagt på meg klarer jeg et øyeblikk å glemme. Den pastellfargede Liljen svøpes i sterke fargerike armer og kjenner seg trygg og elsket. Her vil jeg alltid være. Omsorgen jeg kjenner i kveld forstyrrer de pastellfargede tankene fra å overmanne meg.
Liljen er pastellrosa i dag, men min kjære er knall rød. Sammen er vi en fin og rolig bukett i kveld.
27. september 2008, klokken 12:17
Det har slått meg en hel del ganger den siste tiden at jeg er ufattelig heldig som har så gode venner rundt meg. Jeg skulle i en bursdag her om dagen. Da jeg kom dit hadde alle andre spist. Kakene. og alt annet kaloriinnholdige ting, sto og ventet på meg. Venninna mi fulgte meg rundt på hilserunden slik at jeg skulle få hilse på folk jeg aldri hadde sett før, og sa noe sånt som: ”ikke forsyn deg om du ikke vil. Det er ingen som tenker over om du ikke spiser. For alt de vet, har du spist før du kom” i det vi passerte bordet med alt jeg frykter. Jeg følte meg ivaretatt. Plutselig ble maten temmelig mye mindre skummelt. Den ble faktisk så mye mindre skummelt at jeg fikk lyst på en liten smakebit. Liljen tok frivillig med seg et lite stykke sjokoladekake og spiste litt og litt av det i løpet av kvelden. Tenk det dere! Fordi venninna mi gjorde at jeg følte meg ivaretatt, så klarte jeg å spise et helt kakestykke foran en hel mengde mennesker uten problem.
For noen dager siden fikk ei av mine nærmeste venner, som jeg nå føler glir rett inn i ”bestevennsirkelen”, vite om hele min historie. Det var skrekkelig skummelt å si det. Jeg klarte ikke å si det ansikt til ansikt. Skriften er min store allierte når det gjelder å fortelle vanskelige ting. Da slipper man å se reaksjonene til de man forteller til. Jeg frykter jo alltid å bli møtt med avsky. Skulle det komme, vil jeg jo for all del ikke se det. Dagen etter ble hun med meg da jeg skulle holde et foredrag på en skole. Ja, tenk det folkens! LILJEN holdt et foredrag om voldtekt på en skole. Jeg fortalte om hvordan det er å være utsatt. Hvordan livet var og ble. Snakket litt om ettervirkninger og forandringer. Det var dritskummelt å stå der foran å snakke om det, men det gav så veldig mening. Jeg følte jeg bidro med noe positivt i verden. Jeg var rett og slett litt stolt av meg selv. Samtidig kjente jeg en veldig glede over at jeg har venner som støtter meg og som faktisk ønsker å stille opp for meg i slike situasjoner hvor jeg trenger litt ekstra støtte. Ære være vennene mine! Tenkt at JEG har slike venner. Jeg prøver å bare glede meg over det, istedenfor å dvele ved om jeg fortjener det eller ikke. Jeg dveler alt for lett ved slikt, og konklusjonen blir sjelden positiv.
Ei annen venninne sendte meg en mail og skrev at hun syns intervjuet i Cosmopolitan var sterkt og veldig bra. Da kjente jeg denne gleden over å ha så fantastiske mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg så uendelig mye godt.
Jeg tror rett og slett Liljen er i en fase av livet hvor hun så smått begynner å åpne seg opp og fortelle verden at hun er her og har hatt det vondt. Men like fullt vil jeg spre budskapet om at det kan bli bra tross alt. Gode venner, slik jeg heldigvis har, gjør mer godt enn man tror. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. En stor takk og klem til dere alle! :)
For noen dager siden var jeg hos psykologen. Jeg har mistet litt motet i det siste. Følt at jeg har stagnert og ikke kommer noen vei. Jeg har vel følt at psykologen har vært litt for prektig om robotaktig. Litt følelsesløs og fjerne, om det gir mening. Følelsesløs og fjern betyr vel strengt talt profesjonell i manges øyne, men i mine øyne gjør det ikke det. I mine øyne er en profesjonell psykolog en som våger å vise seg selv. En som er medmenneskelig og ikke bare utdannet. En som viser at man er likesinnede og ikke bedre enn den andre. En som på død og liv ikke alltid følger rammene til hver minste detalj. Jeg har møtt de alle; psykologene som markerer hardt skille mellom meg og dem. De som har regler som aldri, under noen omstendigheter, kan skyves på. Og jeg har møtt psykologene som sier de bryr seg om meg, og som våger å vise sine menneskelige sider hvor man faktisk blir glad i pasientene sine også. Jeg håper jeg blir en av de sistnevnte. Det er i alle fall den type hjelper som faktisk klarer å hjelpe meg. De andre når rett og slett ikke inn. Jeg er en pasient som trenger å kjenne at jeg betyr noe. Jeg trenger å kjenne at jeg ikke bare er en av mange pasienter, men at jeg også er en som psykologen virkelig ønsker å hjelpe. En som psykologen engasjerer seg i. Jeg pleier fort å merke hvilken type psykolog jeg møter, men ikke denne gangen. Denne gangen har jeg hatt store problemer med å finne ut hvem psykologen min er. Det glimter til innimellom, men så stenges det igjen. Det er forvirrende, men i forrige time glimtet det til igjen. Vi skulle gå gjennom de oppsatte timene. Tydelig hadde psykologen litt problemer med å mate inn disse timene på pc’n. I ren frustrasjon datt det ut: ”men inni helve…..!” H*n stoppet mitt i ordet. Det var som h*n tok seg i det og skjønte at det muligens ikke var det mest profesjonelle å si. Jeg måtte le. For meg var det godt å vite at h*n kunne være litt menneskelig også. Det høres kanskje rart ut for mange at jeg henger meg opp i slike ting, men jeg gjør det. Jeg trenger å kjenne at psykologen jeg går til syns det er ok å bryte ut med slike ting foran meg. Samtalene, som i utgangspunktet ikke er de aller kjekkeste, blir litt mindre høytidelige, og litt mindre skumle.
Profesjonell nærhet. I mitt tilfelle kan du i grunn bare droppe det første ordet. Jeg liker bedre psykologer som ikke er så fordømt profesjonelle utad. Profesjonaliteten skal selvfølgelig være der, men den skal ikke på død og liv prege alt.
Det er nok mange som er uenig med meg, og det kan jeg godt forstå. Jeg forstår behovet for å være profesjonell utad. Gjennom studiet møter jeg for tiden pasienter på ulike arenaer. Jeg kjenner selv behovet for å være profesjonell og ikke vise for mye av hvem jeg er. Jeg tenker det har noe med min egen trygghet som må ivaretas, likevel håper jeg at jeg ikke fremstår som en stålkvinne uten engasjement. Det er det verste jeg kan være. Jeg ønsker at mitt ønske om å hjelpe skal skinne gjennom og formidle et håp om at livet kan bli bedre. Jeg har tro på det, ellers ville jeg ikke valgt denne yrkesretningen. Jeg har møtt slike hjelpere, og det er derfor jeg ønsker å bli en slik hjelper selv. De er mine forbilder. En stor takk rettes til dem også. De fortjener det. En dag skal jeg bli som dem! :)
Fredag 19. September 2008, klokken 16:25
Det skal bli godt med helg nå. Jeg skal bruke helgen på å samle krefter til en ny dag på skolen. Tanker og følelser om studiet er heldigvis ikke forandret. Jeg stortrives på skolen og føler virkelig at jeg endelig er på riktig sted. Det holder meg gående!
I dag sitter jeg her hjemme og har dedikert dagen til tenking og refleksjoner. Noen ganger trenger man slike dager. Jeg har hatt time hos psykologen. En time som var litt annerledes enn mange andre. Forrige time spurte jeg psykologen om jeg kunne lese gjennom journalen, så jeg startet timen med å kikke gjennom den. Først og fremst trengte jeg å lese hvordan jeg som pasient tolkes. Som et ledd i utdanningen skal vi skrive vår egen journal slik vi tror den ville sett ut om vi hadde fortalt vår historie til en terapeut. Jeg skrev min, men ble nysgjerrig på om den stemte overens med den terapeuten min faktisk skriver. Min versjon var mer slem enn min psykologs. Godt er det!
Det er rart å lese andres tolkning av en selv. Rart å lese hvordan min psykolog har tolket mitt kroppsspråk og utsagt. Hva som har blitt tolket som viktig nok å notere seg, og hva som ikke har blitt notert. Jeg har ikke lest hele journalen enda, måtte ta en pause for å ikke bli alt for emosjonell. Jeg orket det bare ikke i dag. Jeg kunne ikke tillate meg å bli overmannet av følelser fordi jeg ikke skulle rett hjem etter timen. Jeg ”sparte” følelsene, men skal snart hente de fram. Jeg er sterk nok til det nå.
Mandag 15. September 2008, klokken 23:34
Det blir et kort innlegg i kveld. Skal opp tidlig og må legge meg nå. Er så trøtt, så trøtt. Derimot mistenker jeg at energien sakten, men sikkert er på vei tilbake. Det er godt. Det har vært kjipt uten den. Jeg spurte kjæresten min om jeg kunne få is med oboy av han i dag. Det fikk jeg. Det smakte faktisk godt! :)
Jeg vil oppfordre alle til å kjøpe Cosmopolitan denne måneden. Det er en artikkel om meg der. Jeg er Maria som forteller om livet etter en voldtekt. Om noen dager skal jeg faktisk holde foredrag om meg og mitt i det virkelige livet for en hel skoleklasse. Jeg har blandede følelser, men jeg tror det blir bra.
God natt alle sammen! :)
Torsdag 11. September 2008, klokken 18:34
I dag var fastlegen min tilbake, og jeg skulle nok en gang veies. Jeg takler det særdeles dårlig. Hun startet med å lese opp hva vikarlegen hadde skrevet om meg i journalen. Saken var bare den at jeg tolket det dit hen at hun leste det som om det skulle være overdrevent og teit. Jeg følte at hun bagatelliserte både det vikarlegen hadde skrevet, og meg. Det er mulig jeg tolket det slik fordi jeg er så veldig usikker på meg selv akkurat nå, men jeg følte at hun la trykk på kjipe ting da hun leste: ”|Pasienten| lider av |alvorlig| anoreksi! |Utropstegn!| Hun trenger |mye| oppmerksomhet og må |veies ukentlig| og kontrollert! |Utropstegn!| Pasienten er |intelligent| og er klar over at sykdommen kan ha |dødelig| utfall.” Fastlegen la liksom trykk på de kjipe ordene jeg har markert mellom to streker, og sa utropstegn med ekstra trykk på stemmen der han hadde skrevet inn utropstegnene, som om hun nesten leste det for å markere hvor teit jeg var. Mulig jeg overdriver og overtolker alt til det ekstreme, men det var slik jeg følte det etterpå.
For mange, mange timer siden snakket vi om vekt og hvilket vekttall jeg burde ligge på. I dag snakket hun om et tall som er høyere enn hva hun tidligere har sagt, og jeg klarer ikke unngå å huske den gang hun i en blanding av humor og alvor sa: ”vi får nok se om ikke jeg får lure deg litt også da”. Det var et svar på samtalen om at det faller naturlig for meg som spiseforstyrret å lure henne som lege. Saken er den at jeg aldri har klart å glemme det, og når hun sier et ønsket vekttall til meg nå, tenker jeg automatisk at det egentlig er noen kilo lavere, men hun lurer meg og får dermed litt slingringsmonn. Og da jeg gikk på vekta avslutta hun med å si at vekten var på grensen til å bli for lav. At jeg helt sikkert hadde et kilo klær på meg og at vi derfor kunne ta bort et kilo fra vekten. Hallo – jeg hadde på meg en fjærlett kjole og særdeles lite annet. Hun burde heller lagt til et kilo! Jeg følte meg ekstra feit da hun sa at jeg sikkert hadde ett kilo klær på meg, for da følte jeg meg ett kilo for mye.
Det er mulig skildringen av dagens veiing hadde vært helt annerledes om det var fastlegen selv som hadde skrevet. Kanskje jeg bare skriver med en anorektisk penn eller noe, men jeg følte meg mindre feit med legen som sa han hadde hatt anoreksi. Den legen som spurte meg hvor ofte jeg gikk til psykolog. Da jeg svarte ”to ganger i uken” så han på meg og sa: ”det er nesten for lite. Kan du gå oftere? Jeg vil nemlig at du skal bli ordentlig frisk!” I stedenfor sitter jeg framfor ei smellvakker legedame som er ti ganger tynneren enn meg. Ordene ”jeg vil du skal bli frisk” høres liksom ut som ”du skal aldri bli like tynn og vakker som meg!” Jeg vet at det er helt feil av meg å tenke sånne tanker som jeg nettopp har skrevet, men i dag er jeg så sliten at jeg ikke klarer å huske at jeg egentlig synes hun er verdens beste lege, og at jeg liker henne veldig godt.
Etter veiinga hadde jeg time hos psykologen. H*n spurte om jeg var sint. Det så visst sånn ut. Ja, jeg var sint. Jeg var sint på meg selv fordi jeg ikke var så tynn som jeg ønsket. Jeg var sint fordi jeg hadde tillatt legen å dokumentere vekten min som har økt mye i denne gode perioden jeg har hatt. Jeg var sint fordi jeg ikke klarte å være glad. Det høres kanskje rart ut, men jeg var det. Angsten satt like ved siden av meg hele timen og jeg klarte ikke skjule det. Hele timen slet jeg med å holde tårer og følelser i sjakk, men lyder utenfor vinduet trigget hver nerve i kroppen min. Da timen nådde slutten hadde også forsvarmekanismene tatt slutt. Jeg ville bare skrike!! Jeg ville krype opp i stolen og være beskyttet av veggene som stengte den kjipe verden ute. Angsten hindret meg i å gå, og jeg klarte ikke lenger stenge følelsene ute. Jeg hatet meg selv for at jeg begynte å grine i det timen tok slutt. ”Ta den tiden du trenger”, sa psykologen, men jeg klarte ikke tro det. Det tok 5 minutter før jeg klarte å samle meg. Jeg stoppet opp i gangen i bygningen for å samle pust og styrke til å gå ut i verden. Plutselig ruser psykologen forbi meg og ut døra. Min umiddelbare tanke var at de fem minuttene jeg stjal utover fastlagt psykologtid var de minuttene h*n hadde trengt for å rekke ett eller annet. Jeg fikk akutt dårlig samvittighet og mine tanker om meg som en dårlig pasient bare økte. Jeg følte meg som en tidstyv da jeg så h*n gå i kappgangtempo bort fra bygningen. Da gav det plutselig mening hvorfor psykologens pc ikke sto på fast plass. Den var pakket på forhånd for å spare tid. For noen dager siden var det snakk om å kanskje avlyse dagens time. Psykologen sa at det var greit, men jeg ombestemte meg og sa at jeg trengte timen. Nå konkluderte jeg med at h*n helt sikkert skulle ønske jeg hadde avlyst den. At det hadde passet tidsskjemaet bedre. Jeg skammet meg og gråt hele veien hjem.
Jeg var sliten av grining og skam da jeg nådde sofaen hjemme. Jeg skrudde på tv og selvfølgelig fikk jeg se en alt for detaljer, korrekt og umenneskelig grov voldtekt rett foran øynene mine. Jeg klarte ikke skru av. Jeg mistet med en gang følelsen i armer og bein og kjente hjerte banke i rekordfart og alt blodet saktet farten før det stivnet i en ubehagelig form av minner. Det har gått to timer siden jeg endelig klarte å skru av tv’n, og jeg har fortsatt ikke følelser i beina mine. Foran øynene mine glimter minner og fryktinngytende øyeblikk. Jeg er sliten nå. Jeg klarer ikke slutte å grine, og alt jeg ønsker er å finne tilbake til den gleden jeg kjente for noen dager siden.
Jeg gleder meg til denne forhåpentligvis midlertidige knekken forsvinner. Jeg trives best som glad!
Onsdag 10. september 2008, klokken 22:35
Helt siden slutten på sommerferien har jeg vandret rundt i en rus av gode følelser og et enormt håp. Det har gitt meg energi og motivasjon, og har vært kreftene som har løftet meg opp av sengen hver dag og sendt meg til skole, jobb og alt annet timeplanen har fortalt jeg skulle gjøre. Det har vært godt å kjenne slik glede. Jeg har ikke kjent det for mye i mitt liv. Dessverre er det vel slik at svingninger er noe jeg må regne med skal komme. Likevel klarer jeg ikke være forberedt på de når de kommer.
På tirsdag forsvant gleden. Det gikk så fort. Det var som om jeg kjørte glad inn i en tunnel og kom ut igjen deprimert. Det var i grunn tilfelle også. Kanskje var det fordi jeg har brukt så mye energi den siste tiden at jeg nå hadde nådd et punkt hvor jeg trengte å lade opp igjen før jeg kunne bruke mer. Jeg hadde sovet lite og presset meg for mye. Da jeg satt der på vei inn i tunnelen kom tankene. Tankene om energien min har vært fortjent. Tankene om hvorvidt alt jeg har brukt energien på har vært riktig og godt nok for andre. Plutselig følte jeg meg mislykket. Jeg følte meg som Liljen som ikke var bra nok uansett. Jeg ville bare grine. Jeg dro hjem for å lage middag, men da jeg skulle føre gaffelen inn i munnen hadde den blitt forvandlet til noe giftig. Men gleden forsvant tryggheten rundt mat. Jeg klarte ikke spise. Alt jeg klarte å tenke var at jeg var så innmari, innmari mislykket. Plutselig så jeg alt det negative med kroppen min, alt det jeg ser og hater. Min verden var plutselig blitt snudd opp ned atter en gang.
Jeg var psykologen for noen dager siden. Jeg satt der i stolen som ville sluke meg og ville bare skrike. Inni meg vokste en stor sorg over den tapte gleden, og en forakt over at jeg ikke var flink nok til å ivareta den. Jeg skammet meg over at mat nok en gang var blitt vanskelig, og jeg hatet meg selv for at jeg ikke klarte å fortsette denne gode utviklingen. Jeg hadde en time hos fastlegen min like etter timen hos psykologen. Jeg skulle i utgangspunktet veies, men jeg hadde bestemt meg for å nekte. Jeg taklet ikke tanken på at noen skulle dokumentere all skammen. Jeg visste jo at vekten hadde økt en hel del de siste 9 ukene. Jeg skammet meg, hatet meg selv og foraktet alt jeg var. Jeg klarte ikke si det til psykologen. Jeg var redd h*n skulle se det like klart som meg. Istedenfor for bygget det seg opp inni meg og resulterte i dissosiasjon.
Litt senere satt jeg på venterommet hos legen og forberedte talen som skulle hindre vekta fra å bli et tema. Plutselig kommer en mann ut døra og ropter navnet mitt. Jeg kjente panikken stige og pulsen øke. Hvor i helsiken var det blitt av den pene, lille legedama som skulle lures til å tro at alt var bra? I et øyeblikk lurte jeg på om jeg ikke skulle reagere når han ropte navnet mitt i håp om at han skulle snu i døra da han oppdaget at Liljen ikke svarte på opprop, men han kikket på meg som om det skulle stå Liljen i pannen min. Det var for seint å løpe på dør.
Jeg innledet med alt annet og sørget for å hele tiden holde samtalen på noe annet enn kropp. Da jeg satte meg på tuppen av stolen i avreiseposisjon kom spørsmålet: ”hvordan går det sånn ellers?” Jeg svarte: ”Det går fint!” i håp om at jeg var overbevisende. Jeg reiste meg for å markere at jeg var på vei ut av samtale og på vei ut av rommet. ”Jeg forstår du sliter med mat og at du er her for å veies”, hører jeg plutselig legen si. Jeg kjente pusten forsvant og et enormt sinne vokste opp i meg. Jeg ble sint på fastlegen min som hadde tillatt denne fremmede mannen tilgang til meg og min journal. Jeg bestemte meg i det øyeblikket for å bytte fastlege og finne meg noen som aldri skulle få vite at jeg slet med mat. Jeg følte meg feit og jeg var overbevist om at legen kunne se det samme. Jeg tenkte at han helt sikkert flira av synet på meg og tenkte: ”i alle dager… tror den feita jenta der at det finnes håp? Hun er ekkel og jeg ser helst at hun går ned noen kilo til.” Han spurte igjen om det var greit at vi gikk mot vekta. Jeg nektet! Kunne ikke forstå at han ikke kunne tro at jeg skulle la en mann sette meg på vekta. Jeg hadde problemer nok med den kvinnelige fastlegen som jeg stoler på.
Plutselig kikker han på meg og sier: ”Jeg forstår hvordan du har det. Jeg har selv hatt anoreksi og vært innlagt, så jeg kan lett forstå alle tankene og frykten din. Jeg vet at du føler deg stygg og feit, men jeg ser ei pen og tynn dame.” Jeg begynte å grine. Tenkt at en lege våger å si noe slikt! Jeg følte meg forstått inn i ryggmargen og jeg ble ydmyk og enormt imponert over
