Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Tilgi meg for dette brev og tilgi deg selv. Ingen sol på himmelen kan varme mer enn din kjærlighet.
Vi har alle sår. Arr etter livet som ikke helt gikk som vi hadde tenkt. Men kjære Mamma, selv et punktert dekk kan lappes. De vet vi. Vi har lappet hele vårt liv.
Livet ble ikke helt som du hadde tenkt deg det, og jeg forstår at du er skuffet. Du ble såret, men lappet, sydde og gikk videre. Det står stor respekt av det, Mamma. Du kjempet for det du trodde på og ønsket det beste for det mest dyrebare du hadde; dine barn. Og du gjorde en god jobb. Dessverre gikk ikke alt som planlagt.
Kjære Mamma. Det var ikke din feil at livet ble som det ble for både deg og oss. Ingen av oss kunne forutse det, og ingen av oss ville ta signalene og innse hva som var i ferd med å hende. Men det hendte, det som ikke skulle skje.. Det du hadde kjempet for hele ditt voksne liv. Ingen ville at familier skal falle fra hverandre. Det skaper sår som ikke alltid kan gro uten salve. Angsten , utryggheten, redselen og frykten tok oss på sengen. Som en svartkledd kom den snikende og forandret vår tilværelse, men det er fortsatt ikke vår feil. Heller ikke din.
Vi så kanskje lykkelige ut, utad, vi barna. En helt ny familie. Ny bror. Nye søstre og en ny far. Vi gikk inn i det hele som naive nyforelskede, slik det skal være, men noen sa engang at kjærligheten gjør blind. Slik tror jeg det er. Slik tror jeg det alltid vil være. Men hvor tok kjærligheten veien?
Kjære Mamma. Det gikk ikke bare bra. Det vet du, innerst inne. Det vet vi alle. Vi prøver å skjule det. Vi er alle redde for å innrømme at de valgene vi tok ikke var de rette. Og slik gikk det, men hendt har hendt. Som mennesker er vi konstruert til å noen ganger ta feil valg ut fra rette motiver. Slik er det bare. Men vi kan ikke la oss selv gå i den fella at vi ikke er modige nok til å stå for det vi gjorde og gjøre hva vi kan for å rette opp igjen de feil som er begått.
Kjære Mamma. Det er ikke for seint!
Du ser vi lider og vi ser deg. Det nytter ikke å skjule det. Vi bærer samme maske du og jeg. Vi barer samme maske hele familien. Hvorfor ikke ta de av så vi kan lære hverandre å kjenne som de vi er. Ikke som de rollene vi spiller. Tro ikke at du er deres nye mamma. Du blir aldri godtatt som det. På samme måte som stefar aldri vil bli vår nye pappa. Han er din mann og vår stefar, men en pappa vil han aldri bli for oss. Vi har aldri vært en stor søskenflokk. Vi er “mine” og “dine”. og dessverre gikk mye galt mellom oss. Sjalusien tok overhånd, men den kunne ikke forutses. Båndene mellom oss er skjøre og som en konsekvens av dette bærer vi alle åpne sår som vi gjør alt vi kan for å skjule. Hele søskenflokken bærer preg av dette helvete kalt en familie.
Jeg ble rebellen som gav alle hodeverk fordi jeg skammet meg over meg selv. Jeg søkte kjærligheten til min far på feil steder og forsto ikke hvilken skade det skulle gjøre på resten av mitt liv. Jeg tok alle sjansene ingen i familien hadde tatt før og viste mitt sinne. Men ingen våget å se hvorfor jeg var sint og såret. Det kunne jo skape sprekker i den fine lakken. Jeg bruker all min energi på å leve mitt liv så destruktivt som mulig uten at det synes. På den måten kan jeg straffe meg selv for alt som ikke er min feil. Jeg studerer tunge fag fordi ingen tro jeg skal klare det. Og dere har helt rett, jeg klarer det ikke. Ikke nå. Og når dere hele tiden ringer og minner meg på hvor mye jeg burde lese, hvor flink jeg må være. Hvor utrolig flaks jeg har hatt som har møtt en så fantastisk mann som jeg har møtt. Og hvor snill jeg må være mot ham så han vil være hos meg for alltid. Da Mamma, da faller jeg sammen som en fallskjerm som møter jorda. Og glem tanken på ham som svigersønn. Jeg var nok ikke snill nok, og jeg fortjente han ikke. Jeg sparte han fra elendigheten og gikk min vei.
Du vet at livet mitt har vært vanskelig. At jeg har hatt anoreksi i mange år er jo ingen hemmelighet. Jeg ble voldtatt og det gjør vondt. Jeg vet at du så gjerne vil at alt skal være bra med meg. Men Mamma, da skal jeg fortelle deg en nyhet: det er ikke det! Du snakker til meg som om det ikke har skjedd. Som om det bare er glemt. Og vips så er man verdens flinkeste student og får bare toppkarakterer.
Vi lærte tidelig å tie, slik du kanskje lærte å tie av dine foreldre. Det er ikke din feil, men noe gir vi videre uten å ønske det. Uten å vite det. Men nå er det på tide å prate. For jeg har fått nok. Jeg trenger en liten pause fra livet nå. En tid for meg selv til å leve mitt liv, slik jeg vil ha det. Men jeg trenger dere allikevel der. Bare litt på avstand. Vær så snill, la meg styre avstanden en liten stund.
Dette brevet vil nok gi deg mange ubesvarte spørsmål, forhåpentligvis noen svar også. Prat med oss, Mamma. Ikke hold det for deg selv. Det vil bare ødelegge deg og skade livskvaliteten din. Det er tid for å bygge opp igjen nå.
Jeg kommer hjem til tantes 50-årsdag, men på en betingelse; stebror skal ikke være der. Han vet selv hvorfor. Det gjør meg vondt å sette deg i et slikt dilemma, men jeg føler at jeg ikke lenger har et valg. Jeg har et anstrengt forhold til han. Han har såret meg på en slik måte at det tar tid å bygge opp igjen tilliten. Men gi han tid for seg selv. Også han trenger kjærligheten fra dere for å få igjen sin livskvalitet og verdighet.. Hans problemer går dypere enn hva øyet ser.
Kjære Mamma som jeg elsker over alt på jord. Det var ikke din skyld og det er ikke din skyld! Men det er på tide å åpne øynene. Denne familien vil ødelegge oss gradvis om vi ikke gjør noe. Det ødelegger i alle fall meg. Det nekter jeg å godta. Jeg vil ha tilbake den familien som jeg engang hadde. Og jeg vil ha tilbake den mammaen som lærte meg hva livsglede er. Den mammaen som kan bruke sine krefter på å elske seg selv og sine nære, i stedet for å sløse krefter på å hele tiden skjule sin maktesløshet. For det er det du gjør, Mamma. Og det løser ingen problemer for verken deg eller oss. Lur ikke deg selv til å tro at alt er bra. Åpne heller øynene for det som er rett foran deg. Kjenn på det, selv om det gjør vondt.
Det er på tide å handle. På tide å innse at vi ikke klarer dette aleine. Men med tid og hjelp kan vi klare det. Du har lært oss å være sterke og kjempe for det vi tror på. Og jeg tror på oss mer enn noe annet!
Home Page
